Dansen med Netta

                        Bjørgesetra, Holmestrand

 

Bjørgesetra. Jeg var der aller første gang en julikveld og -natt i 1967. Den gangen ante jeg mer enn jeg visste om Bjørgesetras historie og historier. Jeg hadde hørt om Netta med trebeinet, men kjente ikke noe til innholdet av livet hennes som budeie der. Imidlertid kunne kirkeboka for Sande vise at hun var født 7.1.1865 som uekte barn. Ved dåpen i februar ble hun gitt navnet Martine Annette Carlsdatter, datter til Carl Martinsen og Anne Kirstine Rasmusdatter, bosted Ryggetangen. Konfirmert ble hun i Skoger kirke 1879. Skjebnen satte sin pekefinger på Annette og gjorde henne invalid som 18-åring etter koldbrann i en fot, tråkket på av ei ku. Med trebeinet sitt gjennomførte hun mer enn 30 somrer som budeie på Bjørgesetra. Hun gikk ut av livet 21. august i 1941 og ble gravlagt på Sande kirkegård, og har siden vært legendarisk. Det var hun vel strengt tatt allerede mens hun levde.

«Nummere i Vårherres tombola»

Jeg hadde hørt sagt at Herman Wildenvey som ung hadde vært der og danset med henne en sommernatt. Jeg kunne ikke noe mer om den historien da, men kom seinere over den ved en tilfeldighet. Den var sånn, godt skildret av Carl Gustav Olsen en gang i 1920-årene:

«Aldri glemmer jeg en vidunderlig skogtur vi hadde i den vakre juni måned 1902 fra Drammen til Eidsfoss. Det var Herman Portaas, Jon Sande, Kristian Hansen, Wilhelm Sjumer og jeg. Vi hadde pakket våre ryggsekker med ting som tangerte tørst og hunger (mest tørst). Det var ikke snobbet sportsutstyr, som var den første programpost. Nei, vi var sol-, stjerne- og månenattstilbedere.

Vi gikk opp Strømsåsen, og da vi kom til Blektjern, røk vi allerede uklar om veien. Det var for mange meninger. Det så ut som om det skulle være flere veier til Eidsfoss enn til Rom, for vi hadde hver vår: Og vi var 5. Vi var et ungt folk på veiløse vidder. Tiden var vår egen. Natt og dag, sol og regn spilte ingen rolle, skjebnens tilfeldighet var avgjørende. Med Wildenveys uttrykk: ‘Vi var overflødige nummere i Vårherres tombola.’ Det bar opp til Konnerud, til Åserudkroken og inn over eventyrriket til akkompagnement av Portaas’ lyre og Sandes fløyte.

Høyere og høyere. Lenger og lenger innover, hauger, snart på stier, snart på avveier. Vi gikk oss vill flere ganger og hadde meget bry med Sjumer. Og aldri glemmer jeg da vår håpefulle lyriker sto på en tyristubbe og deklamerte. Sjumer forstod minst av oss alle, at den unge mann på stubben med håret flagrende i vinden med bare armer og ben, uten vest og tom pengepung, skulde bli det han er i dag.

Disse lyriske opplesningene gjentok seg ved hver rast. Vi fisket ved fjellvann og kokte kaffe og koset oss. Vi beså Gravdalssetra, Prestesetra, Gallebergsetra og Bjørgesetra. På Bjørgesetra traff vi den hyggelige og populære seterjenta Netta Gravdalen. Hun hadde et trebein, men hun svang seg i dansen og var like raffinert og kvikk i vendingen. Herman danset en stor valdresvals med henne. Vi hadde det bra, spiste rømme, danset og sang til langt på natt. Og vi talte om det gamle sagn om Gravdalskongen, som holdt til i disse trakter. Hestene var skodd med sølv fra Gravdalskongens egne gruber.

Vår nying blafret litt, lyste mindre og mindre. Månen og stjernene tindret i natten. Vi tilhørte drømmeriket. Gravdalskongen for som Åsgårdsreien forbi.»

Danse med Netta

Hva hun tenkte om denne gjengen som klakket inn på setervollen hennes i kveldsleitet, tok Netta siden med seg i graven. Men det rekte så mange slags folk over skauen, og disse var neppe de verste hun hadde truffet gjennom årene. Fulle av liv og halloi var de åpenbart, og Netta har nok raskt oppfattet de sjarmerende sider ved denne spesielle verden som stakk innom og besøkte henne. Kjemien stemte vel fra første ord. Innholdet i medbrakte flaske, tiltenkt tørre struper, satte snart sine merker. Kanskje var det på dette tidspunkt mer søt vin enn klar forstand som fylte deres unge hjerner. Olsen forteller i hvert fall at der ble liv, og der ble også dans. Hvor de tok takten fra, er ikke godt å si. Sjumer kan ha hatt en fløyte med i spillet. Herman grep den nærmeste og eneste budeie og rev henne med i dansen, der det viste seg at trebeinet ikke var til hinder for ledig og raffinert rørsle.

Ingen subtile symboler

Ved nattens nying la den seg over det hele landskap, den mystiske tåkedis som kjennetegner skogsnatten og som for elskere av Vestskauen kjennes sterkere der enn noe annet sted mellom himmel og jord. De tok for seg av skogens poesi og hentet fram de gamle sagn om Gravdals-kongene. Sagnet visste at for flere hundre år siden hadde de søndager kommet ridende til Hanavalskjerka i Skoger. Klokkeren måtte ikke kime før han kunne se følget komme ridende ut Sølvfastkleiva, på gangere skodd med det pureste sølv. Fortellingene fløt, men yppet ikke til motsigelse blant de åpne, unge og følsomme sinn rundt en hendøende ild denne trolske juninatten. Her fødtes vel ingen bunnløse dypsindigheter, ingen avgrunn av sjelelig problematikk, ingen subtile symboler; bare ambisjonene om det. – Ordene er Carl Gustavs.

Carl Gustav Olsen

Om kilden til denne historien, Carl Gustav Olsen, burde det vært skrevet en bok. Om ham er det sagt at «han var en peisbrand til å ri på sykkel. Han kunde ri sykkel lenge før noen hadde tenkt på sykler. Han kom til å spille en stor rolle i Wildenveys første ungdomsår». Det kunne vært en passe start på boka. Carl Gustav startet voksenlivet bare ved som 13 år gammel å seile som kokk til Sverige. Siden gikk det slag i slag. Han var like etter forrige århundreskiftet en banesyklist som man la godt merke til i de få årene banesyklingen ble dyrket i Marienlyst Idrætspark. Det var Idrætsforeningen «Ulabrand» som var kjernen i hans store omgangskrets. Han fikk sin gode og litt eldre venn Herman Portaas inn som medlem. Et svært kortvarig medlemskap der var det nærmeste Herman noen gang kom aktiv idrett i sitt liv.

Dessuten var Olsen en kjent sykkelforhandler i Drammen i århundrets første ti-år. Han skrudde sammen sykler selv og solgte til byens borgere, han var maler og tegner – og altså en drivende god forteller.

…

Da jeg 65 år seinere tok meg hjem fra Bjørgestra etter mitt første opphold der, hadde jeg innledet et livslangt kjærlighetsforhold til trollskogen Vestskauen. Det visste jeg ikke sikkert da; helt sikker ble jeg først seinere.

Bjørgesetra «Denne ligger særdeles vakkert til i åshellingen med utsikt over Skogerbygden, Konnerud og åsene nordover. Den er det eneste sted innover skogene her, hvor der helt til det siste har vært drevet alminnelig seterbruk. Og seterjenten her,”hu Netta”, er også noe av et unikum. Tross sitt treben har hun i 28 somre greid alt arbeide med seterstellet. Verst har det vært, når hun har måttet lete hjem kuene langveis fra i skogen. Men hun manøvrerer bortover de ulente skogstiene svintere enn mangt et bymenneske beveger sig på slette gaten. Opvokst som hun er på skogen (i Saggravdal), holder hun ut med strevet på seteren, og et humør har hun, som overvinner alle vanskeligheter. Bjørgesetra er synlig fra Konnerud, og av og til kan en også på eftersommeren se et ensomt lys høit oppe i åsen mot Ryggetang-Slettås, som forteller at ennå er Netta og bølingen hennes på skogen.» Hans Jensen i DOTs årbok 1926, s. 110.