Eikedokka, Drammen

Av levende og døde medborgere med interesse for saken har det vært reist tvil om historien bak kommunenavnet Eiker. Den mest anerkjente teorien er at det gamle kulturlandskapet Eiker har navn etter fortidige eiketrær i området. Når navnet til en stor bykommune i nærheten har elv som opphav, kan vel et lite herred, eller to, ha tre som opphav. Teorien har sine tilhengere. Sokneprest Hans Strøm som i 1784 nitid beskrev Eiker i en kunnskapstung bok, trakk den logiske slutning at navnet Eikar gjenspeilte eiketreet idet han formodet at «Eege-Træet maa nok eengang have været her overflødig» [rikelig]. I sin ”Momenter til en beskrivelse over Eker” finner ikke bonde Nils Paulsen noen grunn til å gå imot dette. De velkjente navnegranskere professor Oluf Rygh og hans assistent, professor Hjalmar Falk, går god for teorien. «Norsk Stadnamnleksikon» markedsfører teorien uten forbehold og slår for sikkerhets skyld ettertrykkelig fast at sjønavnet Eikeren betyr «sjøen det vokser eik ved».

Et hakk for rask?

Dermed ender vel denne epistelen her; så lite lang, og ikke lenger. Men se om ikke mennesket er et søkende og urolig vesen. Ett hundre og tredve år etter Hans Strøm går lærer og lokalhistoriker, lyriker og journalist Nils Johnsen frimodig og kamplysten i rette med så vel Strøm som Rygh og Falk. I sin fyldige bok «Eker» fra 1914 avviser han at Eiker kan ha hatt eiketrær i så stor mengde at mengden gjør teorien troverdig. Treet finnes nokså sjelden på Eiker, og det forekommer bare spredt og enkeltvis, tildels plantet av folk, hevder han. Det kan vel passere hva vår tid angår, men når han også slutter at det alltid har vært slik, er han kanskje et hakk for rask. Han prøver riktig nok ikke å skjule at bygdas gamle skrivemåte var Eikjar, en skrivemåte som godt kan være en flertallsform av eik. Men det skal vi ikke bry oss om, beroliger han. Mer naturlig er det å legge vekt på ordet ’eikre’, ækre = en akerteig. ”Eker betyr saaledes en bygd hvor jorden er pløid og opdelt i teiger, og tyder hen paa, at Eker er den ældste bygd i disse trakter som kom under plogen.”

Svekket teori?

Etter denne engasjerte argumentasjonen fremstår vel eiketreteorien som dødelig svekket? Trærne på Kolberg kan muligens avvises som nålevende etterkommere av de eiketrær som kanskje ga bygda navn. Og trærne som ga bygda navn, var vel neppe dem som Hans Strøm beskrev som «kun nogen Riis-Eg og et og andet gammelt Træ her og der». Med belegg i dette kunne man ha gitt Johnsen full støtte hadde det ikke vært for at Strøm samme sted nevner at han har sett en bordskive «6 Qvarter i Giennemsnitt» laget av et eiketre som ble felt på Fossesholm i begynnelsen av 1770-årene. Så svære var altså eiketrærne før Strøm kom flyttende. Og ifølge ham skulle der ennå vokse «en temmelig Deel Eege-Træer, fornemmelig på Grændserne af Jarlsberg Grevskab.» Så var nok ikke teorien moden for avskrivelse likevel, men grensen mot Jarlsberg grevskap? Det må nødvendigvis være grenseområdet mot Skoger, altså sørvest mot Konnerud. – Saken tok tak i meg.

Skautur

Min venn Frank, mjøndøling og markaekspert, kom meg til unnsetning. – Har ‘u været i Eikedokka no’n gang? Jeg hadde visst ikke det, og forsvarte meg så godt jeg kunne ved å henvise til min unge alder:

– Jeg er for ung til å ha rukket over alle lommer i Konnerudmarka. Men jeg hadde fått teften av en skautur; det ante meg at jeg snart skulle på tur til kommunens syd-vestlige område.

Ganske riktig. En formiddag kort etter befant vi oss på vei sørover i Bremsedalføret. Vi hadde parkert bilen ved Tabor. Frank var usikker på om han skulle ta Johnsen på alvor: – En pålitelig eikværing, Martinius Hamarstrøm, fortalte meg en gang at det under en utvidelse ved Mjøndalen Gummivarefabrikk no’n år etter 2. verdenskrig ble gravd fram stokker fra bakken. De ble fastslått å være eik. – Det kan ha vært my’ av det her på Eiker. Det var jo varmere før, men Frank var ikke helt uten sympati for sin sambygding Johnsen. Derimot kjente nok Frank ikke til at det på gården Store Landfall på Åssiden i mai 1932 ble gravd opp fra leira en svær eikestamme under arbeidet med en bensinstasjon som Østlandske Petroleumscompagni (ØPC) skulle anlegge der. Stokken som var kappet i 6 meters høyde over rota, lå én meter nede i leira. I kuttet målte den 35 cm i diameter. Fylkesskogmester Holm Jørstad ble tilkalt og vurderte eikas alder til flere tusen år. Han regnet med at eika var ført nedover elva ved en flom, da røttene ved rothalsen var svært små. Rottrådene var sannsynligvis skrubbet av under treets seilas nedover. Siden Åssiden ligger nedenfor Eiker, må stokken ha kommet derfra.

Men det forvirret oss at den lokale botaniske eksperten Bjarne Mathiesen, tidligere sorenskriver i Eiker, ga næring til den tvil som var sådd ved ikke å ta standpunkt i boka si om botanikken i Øvre Eiker. I den viser han bare til at det på Kolberg er en bestand av 50-60 unge eiketrær, alle av samme alder. Da kunne vel ikke han heller ha hørt om Eikedokka? Pussig det siden han var aktiv orienteringsløper og formodentlig burde ha vært godt kjent i alt skogsterreng innenfor Eikers grenser.

Eikedokka

Godt nede i dalføret tok vi av fra stien og la i vei opp en svær kolle mellom Bremsa og Katthusdalen, til ei dokk (en senkning) oppe i lia, lett hellende møt øst og sør, med et større antall eiketrær i alle bredder og høyder, og ikke minst i alle fasonger.

Det med de varierte fasonger hadde forstmester Erik Juel jr. i Selvik Bruks skoger – det var den skauen vi nå oppholdt oss i – tidligere gitt en forklaring på. Eika blir sjelden særlig fin der inne, klima og jordbunn ligger ikke til rette for det. Særlig har store snømengder gjennom årene brukket ned trærne slik at de ikke har fått vokst seg rette og pene, sa han. Med klimaendringen kunne vel det komme til å forandre seg. At middeltemperaturen vil stige, klimaet blir bedre, om man vil si det slik.

Alderen på de eldste trærne var vanskelig å bestemme. Området ved Eikedokka var blitt helt uthogd i gruvetiden på 1700-tallet. Trærne var brukt som brenne ved utvinningen av malmen fra gruvene. Dagens trær måtte i alminnelighet være yngre enn fra gruvetiden. Hvorvidt det også gjaldt for de største eikene, var ikke godt å si. Det er nesten uråd skjønnsmessig å bestemme alder på trær som er mer enn 100 år bare ved å vurdere dimensjonen. Den største eika kunne derfor godt være ett som hadde stått igjen fra hogsten, for det var vel grunn til å tro at noen av eiketrærne ble skånet fra øksers hogg. Derfor er trolig eikene der etterkommere etter de Eikers eiker som etter sigende og i sin tid skjenket navn til bygdelaget nordenfor.

Gå for eiketre-teorien

Vi fant oss hvert vårt sted å sitte ned, og med niste i fanget og kaffe i koppen sveivet vi en stund rundt i temaet eik, et navn språkforskerne ikke har tolket fullendt. Det latinske navnet skulle være quercus som var antatt å komme fra et eldre perqus. Det ville i germanske språk svare til en grunnform furhu-. Forskerne mener derfor at trenavnet furu egentlig var det opprinnelige navnet på eik.

Det knytter seg med andre ord dype hemmeligheter til begge trenavnene ’eik’ og ’furu’. Med så mye uklart og mystisk, er det ikke da fint mulig at våre forfedre med sin snevrere forestillingsverden kunne ha funnet på å gi bygda navn etter treslaget? Ja, burde det ikke egentlig være akkurat sånn det var? Kunne det i det hele tatt fortsatt være noen tvil?

Tiden forløp med småprat. Også andre temaer var nok oppe. Da vi utpå ettermiddagen gikk tilbake til Tabor, var vi forlikte om at også vi ville gå for eiketreteorien.

Kilder:

Drammens Tidende 27.5.1932.
Johnsen, Nils: Eker, s. 54f. 1914.
Lagerberg, Torsten/Jens Holmboe/Rolf Nordhagen: Våre ville planter, bd. II. 1952.
Sandnes, Jørn og Ola Stemshaug (red.): Norsk Stadnamnleksikon. 1997.
Paulsen, Nils: Momenter til En Beskrivelse over Eker. Af En Bonde, s. 10. Drammen 1887.
Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne, bd. V. Buskeruds Amt. 1909.
Strøm, Hans: Physisk-Oekonomisk Beskrivelse over Eger-Præstegiæld, s. 74f. Kiøbenhavn 1784.