Drotninggutunatten, Sigdal
Kvinnen, som på en reise fra Flå i Hallingdal kom gjennom et stort skar i fjellet nordøst for Eggedal sentrum, tenkte seg vel at reisen ikke ville sette nevneverdige spor i norsk rikshistorie. Det fikk hun rett i. Hvis hun også tenkte at den heller ikke ville sette spor lokalt, tok hun feil.
For det er nettopp dette lokale sporet som i det hele tatt gir holdepunkt for at hun en gang i historien kom gjennom skaret med følget sitt, som trolig besto av 15-20 andre personer på hver sin hest. Hvorfor hun kom akkurat der eller nøyaktig når hun kom der, eller hva de het og hvilken posisjon i riket de hadde, de som satt på de andre hestene, har svakere holdepunkter. De spørsmålene ga engang kjente svar, men disse er siden blitt knust i historiens kvern.
Dróttning
Derfor er det utelukkende tradisjonen i bygda som går god for at kvinnen var en dróttning, nemlig Margrete, kong Valdemar Atterdags datter, Håkon 6.s hustru og Olav 4.s mor, hun som Carsten Alnæs mange år seinere kalte ”det største politiske talent i Norge overhodet”. Dette talentet hadde nok eggedølene fått teften av da de i dyp ærbødighet for den høyaktede, og usedvanlig sjeldne gjest på de kanter, etterpå kalte veien hun kom, for Drotninggutua. Denne tradisjonen er av en slik alder og natur at det er sannsynlighetsovervekt for at reisen hennes i Eggedal er et historisk faktum, tross fraværet av dokumentasjon.
Med list og med lempe
Margrete var født 1353. Det var imidlertid ikke sunget ved hennes vugge at hun skulle bli den første regjerende dronning i Norge, ja, over hele Norden, men det ble hun likevel etter hvert som først ektemannen Håkon døde 1380 og siden sønnen, den da ti år gamle Olav, døde 1387. Målbevisst og motivert arbeidet hun for å realisere drømmene sine om et forent Norden under én regent. Dette målet ble nådd i og med Kalmarunionen 1397. Da ble riktig nok hennes lojale tjener og politiske elev Erik av Pommern innsatt som konge i de tre rikene, men det var hun, den aller første dronning Margrete i Norden, som ved mesterlig å kombinere fasthet med list og med lempe forble Nordens virkelige styrer helt fram til sin død i oktober 1412.
Om hennes ferd i fjellet mellom Flå og Eggedal kan vi med rimelighet gjette at den dreide seg om en tjenestereise. Om når hun var der, vet vi noe sikrere at det var enten i 1392, 1401, 1409 eller 1410, for da var hun i Norge, men nærmere kommer vi ikke det svaret.
Dronningveikollen!
At fortellingen om Margretes reise i Eggedal er svært gammel og trygt nok historisk forankret, gis støtte i stedsnavnet selv. Første ledd Drotning- synes å være bevart uslepet like fra det gammelnorske dróttning. Antakelsen om en gammelnorsk opprinnelse styrkes av Ivar Aasen som da han blant de norske dialekter samlet materiale til sin ordbok, merket seg at det var blitt vanlig å si ’dronning’: ”Nu sædvanlig udtalt Dronning.” Gamle språkformer holder seg friskere i faste ord og uttrykk, slik et stedsnavn er.
For Drotninggutunatten like ved gutua finnes det sant nok en underlig mutasjon i ’Dronningveikollen’ i artikkelen ”Norefjeld” i Drammens og Oplands Turistforenings årbok 1922. Vi liker dårlig at artikkelforfatter Ole Chr. Orning klusser ved så vel fakta som tradisjonens holdepunkter. For Margrete var ikke dronning, men drotning, og traséen hun kom langs, var slett ingen vei, men ei gutu (gate), og steinkolossen på nordsiden av gutua er ingen kolle, men naturligvis en natt.
”Historien er den versjon av fortiden som folk er blitt enige om”, skal Napoleon Bonaparte ha sagt. Vi står oss på å være enige om at det som ovenfor er skrevet, er historien.
Kilder:
Imsen, Steinar: Våre dronninger fra Ragnhild Eriksdatter til Sonja, 1991. s. 61-63.
Sogneprest Bernhofts innberetning 1745/46.
Falch, Giert: Beskrivelse Angaaende Eger Modum og Sigdals Sorenskriveries District Udj Aggershus Stivt.
Eiker Historielags Årbok 1967, s. 36.