Svelvik, Drammen
Begynnelsen var en diger grus- og sandhaug som isen hadde lagt opp. Fortsettelsen var at vannet skar seg gjennom sandhaugen. Lenge forble Svelvik ikke annet enn ei revne i den digre grushaugen der næringsveier ikke fantes, og folk ikke bodde. Omsider ble strendene inntatt av de fire steinaldermenneskene hvis beinrester ble funnet i to hellekister i morenen i 1886 og 1900. Det som hadde vært et sandsted, ble langsomt et strandsted med både næringsveier og folk.
Det var en kvikk fyr med båt som først så mulighetene.
Det var en kvikk fyr med båt som først så mulighetene. Selv for folk som hadde bedre tid den gang, ble det langt å traske fjorden rundt for å komme til den andre siden av sundet.
Strømmen var smal, og det kunne tjenes raske penger ved å sette folk over. Pengene kom som hestemøkk i skrinn jord. Befolkningen begynte å vokse ved sundet: Johan ferjemann og hans quinde, Jacob ved broen og hans quinde, Lauritz ved bekken og hans quinde samt noen menn til – med og uten quinder – dukker fram til vår kunnskap i en skatteliste fra 1645. På dette tidspunktet hadde én av de to husklyngene ved strømmen en stund båret navnet Sverðvík.
Når folketallet skal vokse, er kvinner og menn en heldig kombinasjon, så heldig at i 1720 hadde Svelvik dobbelt så stor befolkning som Sandefjord. I 1845 ble Svelvik egen kommune under drammensernes veldige protester. Selvbevisstheten skulle komme til å straffe seg, men før det hadde sundstedet en blomstrende historie. Med Krimkrigen 1854-56 fikk den nye
kommunen en ganske bekvem barndom. Da seilte skutene inn «ugudelig mye penger».
Jo, det var liv og rørelse under Tømmeråsen. Dessverre ble livet mindre rørlig da gloriatiden var over mot slutten av hundreåret. Båtene fikk opp dampen, og svelviksamfunnet ble akterutseilt. I 1913 var seilskuteæraen over, og næringslivet falt i grus. Men det hadde Svelvik til gjengjeld nok av. Det er ikke få hektoliter som i hundreåret etterpå var med på å bygge landet – særlig utenfor Svelvik. Derfor har hovednæringsveien i lang tid måttet være riksvei 319 til Drammen. Svelvikingenes daglige tokter dit hvor Drammenselven iler førte med seg et betydelige skattegrunnlag i retur over kommunegrensen. Men det holdt ikke.
Øvre Svelvik. Foto: Mittet.
Svelvik ble næringsmessig sett kommunen som fylte våkne økonomer med melankoli. Arbeidsplasser ble borte, skattegrunnlaget redusertes, investeringene uteble, oppsparte midler skrumpet, gjelden trykket og sparekniven ble kvesset. Det ble ikke bare-bare å bebo et hvitmalt utvær i Drammensfjorden. Et velsignet bomiljø var ikke nok å møte fremtiden med.
Det måtte bli Drammen. «Svelvik, en bydel i Drammen», smak på den. – En vender seg til alt.
Men så var det dette gammelnorske Sverðvík. Det lar seg kjenne igjen på dagens form Svelvik, men hva skjedde med -rð? En trenger ikke være utdannet filolog for å kunne svare riktig. Det som har skjedd, er det som gjennom språkhistorien gjerne skjedde med -rð. -rð gikk over til -l. Ikke til tynn -l, alltid til tjukk -l. Det er lett å finne andre eksempler. Derfor er
uttalen ‘Svelvik’ med tynn -l en villfarelse. Svelvik må uttales med tjukk l. Det blir verdsatt i Drammen.
Kilder:
Eier, Sigfred L.: Svelviks historie, Svelvik 1945.