Kyrfjell, Drammen
Vinteren legger et heldekkende teppe over de høytliggende Mjøndalsfjella. Men når våren tar over, da henger snart Ertekollen med sine geitunger som et maleri på eikerbygdas vestvegg; et sikkert tegn til bøndene om at tiden er moden for å få kornet i jorda.
Slektledds erfaring er nedfelt i denne enkle huskeregel og tradisjon for landbruksnæringen. For alle uten yrkesmessig interesse av det, er geitungene kun et varsel om sommerens komme. Så blir geitungene borte. Da ligger snart sommerskogen, siden også høstskogen der med sin stillhet, sine susende trekroner og sine blinkende små tjern og lokker folk til værs. – Men frykt ikke, det blir ingen trengsel i skogen. Et pent bukkesprang vestover ligger Kyrfjell som har fått det navnet ettersom fjellet har skikkelse av en kvinne som sitter og melker ei ku.
Bjarne, Tore og Børre på Kyrfjell
Det er et karstykke å gå fra Mjøndalen og rett til topps. Noen gjør det. De fleste kommer til Kyrfjell greiest med bil først. Bilen må ikke tas med helt fram, men settes igjen på Sirikirkeveien. Da er den kjørbar til hjemturen. Korteste vei til fots er å parkere ved Fisketjern, stryke langsmed Dritartjern og slippe seg over Kyrfjells høyde 595 og ned på tripunktet, hvorfra utsikten er like kongelig som på Ringerike. Der fra knausen ser eikværingene under seg hjembygdens bakker blide. Herren velsigne dem. Bakkene. Det folk ikke ser, er ikke verdt å se, men det kan være ett og annet som er verdt å vite om sant og usant.
Ribbungene
Håkon Håkonsson var blitt Norges konge i 1217. Hans legitimitet var omstridt. Opposisjonen var markert, og kamplysten nappet i musklene. Noen strie østlendinger dannet en flokk på restene av det som hadde vært baglerrørsla, under ledelse av Gudolv fra Blakstad som fikk med seg Sigurd. Sigurd fikk litt seinere tilnavnet ”Ribbung”, røver, og flokken kaltes derfor ribbunger. Denne flokken holdt det gående fra vinteren 1219-20 og noen år frametter. De tok Sigurd Ribbung til konge og vant litt innflytelse på Østlandet. Mot kongshærens overmakt klarte de seg forbløffende godt en stund.
I Viken opptrådte ribbungene sporadisk og uten nevneverdig framgang. Høsten 1221 ble de slått i et slag ved Leinestrand i Hole og på våren 1222 ved Svangstrand i Lier. Sigurd døde i 1226, og Håkon knekte restene av de stridbare opposisjonelle året etter.
Deretter forløp mange hundre år. På eikerbygdene spirte et sagn som fikk plass i Nils Paulsens bok Eiker. Der kunne sagnet ha levd anonymt om det ikke hadde vært for en leselysten og kunnskapstørst gutt i Portåsen. Om Paulsens bok skrev Herman Wildenvey seinere i sin selvbiografi: «¼ den gjorde kjente steder som Ertekollen og Kyrfjell uhyre interessante ved å fortelle, at her hadde det stått et slag mellom hertug Skule og ribbungene, året 1222.»
Nils Paulsens versjon
Interessant? Tja. Nils Paulsen formidler sagnet omtrent slik: Hertug Skule Bårdsson, som var Håkons mann, aktet seg inn i Dravn (Drammensfjorden) med en stor hær for derfra å ta seg opp til Tyrvi og siden til Rand. Ved Svelvik ble hans 26-seter store skute sittende fast; strømmen var for grunn. Straks var en flokk ribbunger der og skjøt på dem en stund, før de måtte flykte. Imidlertid må ribbung-flokken først ha gjort en tur til Eiker for å se hvor Skule dro videre fra Dravn. For å sikre seg mot overfall tok de seg opp på Kyrfjell, der de kunne følge hertugens videre ferd. Hertug Skule fikk snart rede på hvor røverflokken hadde tatt tilhold. Han sendte en flokk til fjells etter dem, under ledelse av sin betrodde mann, Jatgeir Skald.
Da Jatgeir kom tilbake, fikk han spørsmål fra kameraten Thore Flik, som var blitt igjen i Tunsberg, om hvordan det var gått på Kyrfjell. Ifølge Paulsen skal skalden ha svart spottende slik:
Frosnet bekk, ørrets stade
Smelter rød i slag på Kurfjell.
Da vi lekte med ribbunger
Fikk store Thorer langt fra meg
Seg lungetorvets hvile
Han med svake krefter
Døser hen i Tønsberg by
Ved dverghusets dis.
Herman Wildenveys versjon
Også skaldekvad blir lest på Eiker, men Kurfjell ble lest som Kyrfjell. «Det er jo rett oppe i fjella her», har man vel tenkt. Nils Paulsen møtte ikke slutningen med noen motforestilling, og litt medvind fikk man på Eiker av professor Amund Helland som hevdet at ”Dette Kyrfjeld maa være at søge etsteds mellom Tønsberg og Drammen, skjønt stedet nu ei kan paapeges.” Dette holdt lenge for hjembygdens lyriker som blind av grenseløs kjærlighet til sin bekk velvillig stemte sin lyre:
Det var ved Kyrfjell selve slaget stod
og der ble ribbungbanden mat for skjærer,
og rød av blodet ble en bekk som bærer
den dag i dag en demnings overflod.
Og nu gikk Veia høyt med blod og lik...
Håkon Håkonssons sagas versjon
En alternativ versjon av det inntrufne får man hvis man et øyeblikk ser bort fra Paulsen og Wildenvey og heller slår opp i Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga. Da får man vite at Skule jarl for det meste oppholdt seg i Tunsberg. Straks han fikk høre om ribbungenes framferd, ville han sende menn mot dem på nytt. Han bestemte at i et sengelag på to, skulle de to dra strå seg imellom om hvem som skulle fare. Tore Flik og Jatgeir skald var sengekamerater, og utfallet ble at Jatgeir måtte dra. Ribbungene ble funnet på Kyrfjell, og det ble kamp der. Noen ribbunger falt, andre rømte. Da Jatgeir og flokken var kommet tilbake til Skule i Tunsberg, spurte Tore Jatgeir om hvordan det hadde gått. Sistnevnte kvad da følgende:
Krigar, på Kyrfjell såg eg
langt ifrå meg den kjælne Skinntrøye-Tore.
Det har eg spurt var hans hjartetrøyst
at den late låg
med kvinna i Tunsberg
da vi leika med ribbungane.”
Jatgeir må ha betraktet kamphandlingene fra en trygg plass siden han kunne vende hel og uskadd tilbake til Tunsberg og framstå der som et blodferskt øyenvitne. Islendingen Játgeir Torfason Skald ble siden drept 1240, og bare én strofe av ham er bevart. Men hadde han før sin død faktisk vært på Eiker?
Patriotene tok ingen sjanser
Alt tvil til tross, Paulsens og Wildenveys troverdighet var solid nok for eikværinger, men patriotene tok ingen sjanser. Sagnet måtte forankres, så i mellomkrigsårene spredde nyheten seg om at en spydodd skulle være funnet på Kyrfjell.
Ved Universitetets Oldsakssamling er imidlertid et slikt funn helt ukjent. Etter norsk lov skulle spydodden ha havnet der. Nåvel, ryktets pålitelighet var neppe svekket om spydodden var blitt underslått av en entusiastisk samler i lokalmiljøet. Verre er det imidlertid at allerede i 1916 lå Eiker-sagnet dårlig an. Historieprofessor Alexander Bugge hadde da i Aschehougs «Norges historie», bind 2, slukket lyset helt for de lokale romantikere. Stedet for Skules og ribbungenes oppgjør, der ribbungene korrekt nok ble slått, var Kurfjell ved Kurdøla nord for Kragerø.
Leser ikke eikværingene historiebøker?
Kilder:
Bugge, Alexander: Suttungernes og Ribbungernes reisning. Aschehougs ”Norges historie”, bd. 2.2. s. 248. Kristiania 1916.
Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse over Jarlsberg og Larvik Amt. Anden del, s. 450. 1914.
(Poulsen, Nils): Momenter til en Beskrivelse over Eker fra gamle Dage indtil Nu. Af en Bonde, s.110f. Drammen.
Tordsson, Sturla: Soga om Håkon Håkonsson. Omsett av Kr. Audne. 2. utgåve ved Knut Helle. s. 89. Oslo 1963.
Wildenvey, Herman: Lenger utpå landet. Soluret. Dikt. 1956.
Wildenvey, Herman: En lykkelig tid, s. 40. Oslo 1970. (Den norske bokklubben.)