Haverstingen, Krødsherad/Ringerike
«Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver enkelt skapning, det skulle den ha. Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken», heter det i 1. Mosebok 2.19-20. Vel og bra, men det måtte også en kvinne til; hun ble kort etter bygd av mannens ribbein. Sammen satte menn og kvinner samvittighetsfullt navn på blomster og planter også. Før de til slutt satte navn på alle steder under himmelen: på vann og vidder, fjell og fjorder, koller og knauser, rabber og rygger.
En av disse ryggene ble hetende Haverstingen, men gud vet hvor Vårherre hadde sine tanker da han plasserte denne 4 kilometer lange og mer enn 770 meter høye fjellryggen midt i den eneste naturlige trasé for jernbanen mellom Kristiania og Bergen. En kunne være fristet til å mene at den må ha kommet på plass der som følge av et uhell; Vakkermannens kanskje eneste glipp. Men se om ikke menneskene siden ble forsynt med verktøy til å håndtere den ulempe som var forvoldt gjennom en tilgivelige, men så tankeløse møblering av buskerudnaturen.
Hvilken tid det var tale om da dette navnet ble utpønsket, er ikke allment kjent, men navnegranskeren – onomastikeren – har et forslag til hvordan det kan ha vært tenkt.
Stengsel
Haverstingen troner 650 meter over Ørgenvika ved Krøderen. Foto: Anders B. Wilse (1910)
Hun ser for seg navnet som sammensatt av to ord: haver + sting, hvorav det siste nok er det mest spennende. Ut fra geografiske og andre kjensgjerninger ser hun bort fra at sting kan knyttes til betydningen ’stikk, stikkende smerte’. Hun tenker seg heller at sting opphavelig var nettopp steng, for det er ikke uvanlig i stedsnavn at –eng blir til –ing etter som tiden river og sliter i bokstsavene. Som et eksempel gis gården Røysing ved Hønefoss. Den het i 1723 Røseng; siste ledd er tolket som substantivet eng. I Telemark heter en innsjø Stengestadvann, og der forteller første og annet ledd om at vannet ble stengt et sted.
Hvis holeværingen Margit Harsson slutter riktig om at sting er steng – og siden det altså ikke kjennes vektige motargumenter – blir siste ledd å forstå som ’stengsel’, her trolig brukt om det som stengte de farende mellom Brekkebygda og Krøderen, et steng som seinere ble kostbart for statsbanene.
Bukken stenger
Det først leddet haver antas å ha vært det norrøne hafr ’bukk’, dvs. brukt om geite- eller sauebukk. Hafr forekommer ikke sjelden i gamle navn på høye, langstrakte bergrygger. Fjellnavn som Havren, Havrane, o.a. finnes flere steder i landet. Navnelagerne har vel tenkt seg at ryggen likner en bukkerygg. Haverstingen kan godt ha hett bare Havren eller Haveren opprinnelig, på et tidspunkt med forholdsvis liten mobilitet og da ryggen følgelig ennå ikke ble oppfattet som særlig stengende. Kanskje var det også stenge-oppfatningen som nettopp lå til grunn da grensen mellom Ringerike og Krødsherad ble trukket. Grensen følger nemlig ryggen gjennom de fire kilometerne, sånn noenlunde.
Ordet hafr er ikke kjent brukt i orddannelser i nyere norsk. Det er en språklevning fra utgammel tid, kanskje helt fra middelalderen, mener Harsson. Men ordet gjenkjennes i sin opprinnelige uslipte form som første ledd i stedsnavnet Hafrsfjord som i Norge er viden kjent fra at det var der slaget om Norge sto, skal vi si, i 872 e.Kr. Hva er det som tilsier at vårt Hafr- på grensen mellom Ringerike og Krødsherad ikke er like gammelt?
Tøffe i tunnelen
Men det var altså jernbanen. Ryggen lå i den vedtatte traseen Kristiania-Bergen, og 2312 løpemeter med stein måtte fjernes for at togene kunne tøffe gjennom. Arbeidet ble påbegynt vestfra midtsommers 1903; østfra i oktober. Vestfra ble det drevet med ett dag- og ett nattskift, hvert på ti mann. Østfra ble det fram til 1905 drevet med tre skift.
De to lagene møttes akkurat som beregnet med millimeters nøyaktighet så godt som på midten etter å ha drevet på uten større uhell og hindringer. I 1907 kom man inn i et 20 meter bredt bånd av løst fjell, bestående av grov granitt og kalk isprengt svovelkis og blyglans. Arbeidet var en tid livsfarlig. Strekningen måtte avstives og utmures. Før det var gått ett år etter den offisielle åpningen, skulle det vise seg at denne sikringen ikke var tilstrekkelig.
Arbeidet tok om lag fem år, og gjennomslaget fant sted uten festivitas kl. 04.00 den18. november 1908. Bergensbanen med Haverstingtunnelen var klar og kjørbar for persontrafikk i hele sin lengde 27. november 1909.
Så smalt det
Det var kanskje ikke akkurat dette hun satt og reflekterte over, Betzy Kjelsberg, da det smalt. Hun kom med kveldstoget fra Bergen lørdag 1. oktober 1910 og skulle hjem. Da det hadde passert midtveis i tunnelen, ble det bråstopp. Sammen med fru Kjelsberg var det 90 andre passasjerer. Neste dag var hun tilbake i hjembyen og fortalte til Drammens Tidende bl.a. følgende: ‘Avsporingen fant sted akkurat 7 minutter på 7. Uret mitt stanset av det voldsomme sjokket. Jeg satt i en av de bakre vognene, men selv der var støtet så kraftig at passasjerer tumlet om hverandre, mens reisepledd, ryggsekker og et par geværer regnet ned fra hyllene. Vi ble som rimelig kan være, forskrekket. I vår kupé sluknet heldigvis ikke lampene, lenger fremme gjorde de det, og der satt de reisende i bekmørket. Vi prøvde å åpne vinduene, men måtte skyndsomt lukke dem igjen da en forferdelig damp fylte tunnelen.’
Her kom det forgjengere ut om kvelden 1. oktober 1910
Da dampen var trukket vekk, strømmet passasjerene ut i tunnelen og framover. Noen hadde elektriske lommelykter, andre brukte fyrstikker. De kunne snart se at toget hadde kjørt på noen steiner som var falt ned fra tunneltaket. En 7 m3 stor stein var skjøvet 30 meter bortover. Lokomotivet og to vogner lå halvt veltet mot fjellveggen. Disse vognene var noe ødelagt, men ingen personskader ble konstatert. Etter 3 ½ times opphold i og utenfor tunnelen kom et ekstratog til stede og brakte passasjerene først til Hønefoss og derfra videre til Kristiania.
Også Betzy Kjelsbergs liv var summen av så vel store som små begivenheter. Denne som fant sted i stupmørke under 550 meter gråstein, hvor på skalaen finnes den?
Kilder:
Drammens Tidende [& Buskeruds Blad] 20.07.1907, 19.11.1908, 2.10.1910.
Harsson, Margit: ”Navnet Haverstingen i Krødsherad” (notat), Hole, 17.01.2008.