Årkvisla, Lier

I tidenes morgen sto skogen der tett og taus. I tidenes formiddag røk det snart av ljorene i de små stuer.

Mennesket hadde tatt i besittelse skogsmarka på åsen mellom den døsige Drǫfn og de lekre liðir. Vinterstid tynget snøen djupt og dovent tun og tak, men gjennom den lyse sommeren blinket det i bekkers klare vann. Ved kvisla for de to store å-er, der hadde folk fått fast feste for en framtid. Nøysomme mennesker i slekt etter slekt levde sine tarvelige tilværelser i tider som så de mange christianer og frederiker, samt noen carler og oscarer, komme og gå. Det hadde ikke stått å lese i noe stjernetegn at halvveis i den andre oscar ville en folkebevegelse løse ut en begeistringens rullende fonn som skulle treffe denne bortgjemte og høytliggende skogskroken med et dempet drønn. Men det skjedde. Da masseidretten var oppfunnet, og skiidretten i samme øyeblikk oppsto, var det at skisporten i en slump tiår kom til å holde grenda opp mot tidens rampelys. – Folk over det ganske land skulle få lære seg navnet: Årkvisla.

Drammen Skiklubb

Men først måtte det stiftes skiklubb. 1. mars 1881 ble distriktets første skiklubb stiftet: ”Drammen Skiklub”, som fikk betydelige følger for skiinteressen først i byen, snart også i nabokommunene. Som 1870-årene hadde vært det, ble de første av 1880-årene milde og lite egnet for skisport. Det ble mye plunder og mange avlysninger av renn de første årene. Det var én grunn til at skiklubben begynte å se mot de snøsikre høydene rundt byen. En annen grunn var at bakkene måtte være bratte nok og terrenget vidt nok til både hopp og langrenn.

Årkvisla sett mot Haugstua.

Man kastet sine øyne på både Konnerud og Bragernesåsen, hvor Årkvisla i Lier lå tett inntil, om lag 190 meter over havet.

Den første skikonkurranse på Årkvisla

Søndag 23. februar 1890 arrangerte Drammen Skiklub det første kjente skirenn på Årkvisla, der øvelsen skulle være en kombinasjon av hopp, slalåm og langrenn (ca. 7 km). Med godt vær og føre ble minst 200 tilskuere lokket til skogs, de aller fleste på ski over åsen fra Drammen. Til sammen 32 man tevlet i to klasser: over og under 17 år. Dagens lengste hopp målte 16.5 meter. På grunn av lite snø ble slalåmrennet avlyst. Søndagen etter arrangerte Skiklubben ”Vidar” renn der med 13 påmeldte. I dette tilfellet hadde løpere og publikum møtt fram på Gyldenløves Plass kl. 8.30, hvorfra de gikk i samlet tropp til Årkvisla. Med dette kan man vel si at Årkvisla var ”satt på kartet”, på hvilket stedet skulle befinne seg lenge.
Årkvisla-området ble hyppig benyttet til atskillige konkurranser i både hopp og langrenn av byens tre store skiklubber – og mange små – gjennom 1890-årene og videre et stykke inn i det neste hundreåret. Få tenkte noe annet enn at den lokale skisporten hadde en rik framtid på Årkvisla.

Enkefru Martha Nilsen

Fra Drammen var det akkurat passe langt til Årkvisla på ski. Så vel sultne som tørste var løperne ved ankomst, noe oppsitterne så muligheter i. Mang ei stue ble fylt, ofte til trengsel, og eiere med størst forretningstalent fikk den heftigste avsetningen på både kaffe og smørbrød. Skifolket kom på denne måten til å stå oppsitterne på Årkvisla-plassene svært nær.
Blant dem var brukerne av Bekken, Nils og hans kone Karen. Men best husket i dag er nok Martha Nilsen, ”Mor Årkvisla”, som drev servering på plassen Arka.

Plassen Arka ble drevet som serveringssted fram til de første 1960-årene. Hovedhuset ble revet omkring 1980. Foto: Lier historielag

Hun ble et midtpunkt i miljøet i tiårene etter forrige århundreårsskifte. Martha Nilsen var ikke bare et viktig element under Årkvislas høykonjunktur; hun var med å etablere den. De mange drammensere som fartet innover, måtte alltid innom, i det minste for å slå av en prat. Og hun kunne snakke med sine gjester, het det i et minneord etter hennes død.

Skiessene

Hun kom til å stå i svært nær kontakt med stedets egne toppløpere, der så vel de to brødre Henry og Oscar Gjøslien som Thorleif Haug sto i forgrunnen. Det er rørende å tenke på den omhu og hengivenhet hun næret overfor vår store skikonge. Hun levet med i hans trening, i hans konkurranser, og var som en mor for ham, het det i minneordet. Thorleifs bortgang i desember 1934 gikk derfor hardt inn på henne, og det ble sagt at hun ikke var bra en eneste dag etter at han ble gravlagt. – Hun døde 27. mars 1935, 68 år gammel, altså bare noen måneder etter skikongen, skistjernen som mer enn noen annen befestet Årkvislas berømmelse, men like fullt en som verden kanskje aldri ville ha hørt om, om han var født og oppvokst et annet sted – for eksempel i Lierbyen.

Andre skiløpere

Thorleifs ett år eldre bror Asbjørn var også langrennsløper. Han hadde brukbare plasseringer i Holmenkollens 50 km og andre større konkurranser i de første 20-årene. Deres yngre bror Trygve hadde også godt talent. Nå ble det imidlertid ikke noen skiløper av ham som voksen.
Fredag kveld 9. august 1918 druknet han i fjorden rett ut for bydelen Tangen, 17 år gammel.
En tredje skiløper fra på Årkvisla bar endog stedets navn: Haldor Årkvisla. Haldor var en habil langrennsløper, med flere fine plasseringer i krets- og landsrenn. I dette miljøet oppsto også «Gamlingen». Det var en skiklubb for de virkelige veteraner som Thorleifs far, 48 år gamle hjulmaker Leonard Haug, dro i gang i 1906. Klubben avholdt i mange år kurranser i Årkvisla-bakkene for lokale deltakere som for lengst hadde rundet middagshøyden, men som hadde tungt for å sette skiene vekk.

Årkvisla som mål

Bare for en 20 år tilbake var Årkvisla målet for en skitur, […] I et jevnt og bedagelig tempo som det sømmet sig gode borgere, toget man søndag formiddag op Hamborgstrømskogen til Årkvisla hvor kaffe skulde drikkes, og hjemturen blev gjerne lagt over Klopptjern – Dalejordet til byen og middagen, en anstrengende tur. Og hendte det at en eller annen uvøring våget sig lengere innover heia, til Eiksetra, Vrangen eller Solbergsetra, så var dette en begivenhet av de sjeldne, en prestasjon som mødrene med stolthet omtalte i kvinneforeningen og faren ved kortbordet.
‘En 20 år tilbake’ i dette tilfellet vil si 1910-1912, og det var friluftsmannen Anton Tonstad som i DOTs årbok 1932 beskrev den rolle Årkvisla spilte i tiårene etter at skiidretten hadde etablert seg som folkesport i drammensområdet.

Alt har en ende

Årkvisla syder ikke lenger av liv og skiaktivitet. I dag er stedet intet sentrum vinterstid; det sees ingen skiløpere som under anstrengelse har tatt seg hit og vil stille sin hunger og slukke sin tørst, tenne sin cigar eller med eleganse svinge sin kvinne i dansen i ei stue en vinterkveld.

Årkvisla har en betydelig P-plass hvor skiløpere kan starte de lange turene. Vi ser at noen
turer blir ekstra lange.

Grenda fikk sine om lag 45 år i rampelyset. Mest kjent er den nå for den svære parkeringsplassen ved inngangen til de lange løyper. På vinterdager kommer ikke folk lenger hit på ski; de kommer bilende. Hvis en sønn eller ei datter stiller med skiutstyr på Årkvisla i dag, er det helst for å starte en skitur, som skal få mødre til med stolthet å omtale det i kvinneforeningen, eller faren ved kortbordet.

Kilder:
Drammens Blad 3.3.1881
Drammens Tidende 9.2.1892
Drammens Tidende 28.3.1935
Fremtiden 10.8.1918