Ytterkollen, Drammen

Ytterkollen. – Navnet gir forestillinger om kald vinter og djup snø. Om en hoppbakke større enn Jøssingkollen, større enn både Jerpenkollen og Drafnkollen. Ja, selv Holmenkollen høres ut som en småbakke sammenliknet med Ytterkollen. Var det ikke i Ytterkollen verdens lengste svev på ski ble gjort?

«…opp av flatlandet reiser seg i syd en høy, bratt og trebevokst formasjon…»

Dessverre. Dette velsmidde navnet burde til alle tider ha runget som et trompetstøt i norsk skihistorie. Hvor Kollen-brøl skulle ha utfordret trommehinner, og hvor hoppsporten skulle ha hamret løs på grensen for menneskers yteevne, der kan ikke verdens beste skihoppere prestere halvannen meter engang. Navnet er sløst bort på et flatt stykke jordbruksland!

Fra boka «Skogene mellom Drammenselva og Eikeren» Drammen 1996

NM i storslalåm
Men se om ikke alle gode kolle-navn likevel kan anvendes i vinternorge, for opp av flatlandet reiser seg i syd en høy, bratt og trebevokst formasjon der rydding med øks ville kunne åpne for stor fart. Jo, formasjonen hadde potensial, det ble innsett, og muligheten realisert. Av den grunn kunne alle norske alpin-øyne rettes mot Ytterkollen 8. mars 1953. I den ellers mørke skogslia såes ei stripe snø, like fra toppen ovenfor Stubberudkroken på Konnerud og helt ned til de flate jordene ved elva. Etter iherdig forarbeid av Ytterkollen IL, i samarbeid med Drammen Slalåmklubb, var Norgesmesterskapet i storslalåm lagt hit denne søndagen.
Storslalåm var kommet på NM-programmet først i 1951. Det knøtt-lille idrettslaget fra Østlandets aller flateste lende må nok ha kjent det litt uvirkelig å få lov til å arrangere det tredje NM.

«Rene skøyteisen i Ytterkoll-løypa»
Arrangøren var ikke heldig med været i ukene forut. Mildt vær og våt snø ble avløst av kuldegrader. Et par dager før renndagen var de første løpere ute i bakken og inspiserte forholdene. Det de fant var isende glatt og hard snø, og stubber og kvist som stakk opp, særlig i nedre del. Blant kvinnene målbar flere ekte angst. Noen snakket til og med om å reise direkte hjem, men arrangøren lovte å sette inn 30-40 HV-karer som skulle gjøre forholdene gode til renndagen. Å korte ned dameløypa ble også foreslått, men lot seg ikke gjøre av hensyn til tidtagersystemet.

Det var påmeldt 76 deltakere. Om noen dem satt hjemme renndagen, er ukjent. For å redusere livsfaren ble den 1500 meter lange løypa, med et fall på omtrent 400 meter, satt med over 50 porter. Det ga slalåm-spesialistene et klart fortrinn framfor sine konkurrenter som var mer av utfortypen. Men damene var likevel lite fornøyde med den isete og knudrete løypa; herrene ikke så misfornøyd, men mente den var krevende og slitsom. «Jeg kjørte som ei rotte», sa dagens herrevinner Per Rollum. Han hadde forsøkt å kjøre for fullt der det lot seg gjøre, men det var få steder, sa han, for det var nødvendig å begrense farten i løypa idet den var full av «fall-feller».

Per Rollum, IL Heming, fotografert annet sted.

Borghild Niskin, Bærums Skiklub, fotografert annet sted.

Sportslig suksess
Likevel. Sportslig sett ble dagen ansett som meget vellykket; ingen uhell inntraff. I det vakre været strømmet publikum til. Ekstratog var satt opp fra Oslo. Busslaster gikk til Narverud fra Drammen sentrum, også til Konnerud, for løpere og folk som ville se øverste del. Arrangøren kunne fryde seg over at de slapp opp for billetter; ca. 3200 mennesker kranset løypa. Et minus ble påtalt, og det var at man savnet et par høyttalere der slik at publikum kunne ha vært ájour med den enkeltes kjøring.

Superfavoritt i herreklassen var Alf Opheim fra Voss. Han hadde vunnet alle tre øvelsene i Holmenkollen-Kandahar 14 dager tidligere, men han fikk et fall, og det ble startnummer 26, Per Rollum, som vant. Han hadde vunnet NM i storslalåm året før, så seieren var ingen sensasjon. I kvinneklassen vant favoritten, startnummer 3, Borghild Niskin. Hun hadde vunnet det første NM i 1951, og vant også siden i 1955.

På resultatlista ser vi noe vi ikke lenger ser: I herreklassen skilte det 18 sekunder mellom nr. 1 og nr. 10, i kvinneklassen nesten 40 sekunder mellom nr. 1 og nr. 10. Her legger vi dessuten merke til den så vidt 19 år gamle, talentfulle Inger Bjørnbakken som ble nr. 5. Fem år seinere ble hun verdensmester i slalåm. – Dermed var Ytterkollen endelig innskrevet i skisportens annaler, men hva hadde skjedd?

Åpningsrennet 1950
Ytterkollen Idrettslag ble stiftet i mars 1926 av lærer Torleiv Røgeberg. På lagets aktivitetsprogram sto bl.a. ski, og Røgeberg begynte å drømme.

Men årene gikk. Først høsten 1948 var traseen var ferdighogd. Imidlertid kunne løypa ikke tas i bruk vinteren 1949 som følge av snømangel, så innvielsen av Ytterkoll-løypa ble utsatt til 5. februar 1950. Da var alt klart. På vegne av Ytterkollen IL kunne Røgeberg endelig ønske ordfører, rådmann, aktive løpere og publikum velkommen, og redegjorde for arbeidet som lå bak. Bakken ble erklært offisielt åpnet da Ytterkollen ILs daværende formann, John Larsen, satte utfor som førstemann. Men publikumsfesten uteble; værgudene hadde tatt parti mot arrangørene. Tung, våt snø og sludd, passende iblandet sur tåke og regn var den mix gudene hjerteløst drysset over løpere, rennfunksjonærer, pølseboder og det temmelig fåtallige publikummet som til slutt sto der klissvåte og kalde da premieutdelingen foregikk kort etter rennets slutt.

Erling Lorentzen
På resultatlista for klasse A legger vi særlig merke til nr. 8, Erling Lorentzen, Bestum IF. Han hadde hatt en liten karriere som alpinist for så vidt som han deltok bl.a. i Holmenkollen-Kandahar-rennene i 1949 og 1950. I utfor i 1949 ble han sist, men klarte seg ørlite grann bedre i de andre rennene. At han 30 år gammel ikke deltok i Ytterkoll-løypa 8. mars 1953, hadde vel også sammenheng med at han tre uker tidligere hadde forlovet seg med prinsesse Ragnhild – og bryllupet skulle finne sted midt i mai.

Vinneren Per Rollum svinger seg nedover issvullene. Foto: Sportsrevy 1953.

En oppfylt drøm
For Ytterkollen IL ble åpningsrennet en økonomisk fiasko. Men løpernes dom var ikke dårlig. Superlativene som falt tett, kunne tyde på at Drammens umiddelbare nærhet fra nå av hadde Norges flotteste storslalåmløype hvis man da så bort fra fjell-løypene. Det ble ymtet om at løypa kunne være aktuell til bruk ved Oslo-OL 1952. Arenaen ble spådd en lysende framtid. – På Ytterkollen var en 20 år gamle drøm gått i oppfyllelse.

Kilder:
Drammens Tidende februar 1950, mars 1953
Fremtiden februar 1950, mars 1953