Selve påskeeventyret

                              Skrim, Kongsberg

Påskeeventyret ligger like utenfor stuedøra di, men du har aldri vært der, påstår jeg og tar neppe feil. Fra Drammen ligger det en time og et kvarter med bil på godt føre, og det kalles Skrim.

Det er upresist, sant nok, for Skrim er egentlig en fjelltopp, men den ligger ikke lenger unna parkeringsplassen ved Omholtseter enn tre brødskiver med egg og en termosflaske varm sjokolade. Det er en distanse som ikke er all verden for en drammenser. Riktignok kan parkeringen by på problemer, men tenk ikke på dem før de melder seg – hvis de melder seg. En bil ekstra er det saktens plass til. Din bil, om du står tidlig opp om morgenen og kjører med én gang.

En liten runde først
Vel ute av bilen finner du et vær du aldri har opplevd maken til. Naturligvis, ellers ville du ha blitt hjemme og gjort vårpuss i hagen. Sola skinner fra en skyfri himmel, og snøen drypper fra trær og hyttetak. Smøringsproblemene løser du med litt universalklister. Så er du klar.

Fremrykkingen går glattest gjennom hyttebyen på Omholtfjell. De utrente synes at kioskområdet ved Omholtseter er det sentrale skiterrenget, og nøyer seg med en liten runde der først. Etterpå tar de ikke flere, men parkerer seg i en solbakke. Du er ikke av dem. De veltrente og smidige synes sånt er skam, og legger i vei mot Skrimtoppen. Det er dem du tilhører. Der oppe får du se hvordan eventyret breier seg, glitrende og lokkende.

 

Lekegrind

På turen vestover behøver du ikke frykte for å bli satt til veggs av noen, for dette terrenget er først og fremst lekegrinda til folk fra Vestfold. Skiløpere derfra har ikke annet grunnlag enn barmarkstrening på rima pløgsel i Sem og Tjølling. Det sees tydelig på nivået deres. Alt vestfoldinger kan om skiskøyting og bakkekjøring, kan du fra Buskerud så uendelig mye bedre.

La gå at til Skrimtoppen ble det for langt, noe ingen trenger å få vite. Men Styggemann er innenfor rekkevidde. Den stygge mannen forstygger heldigvis ikke sine omgivelser det aller minste. Mannen er riktig nok sterkt preget av alderen der han ligger henslengt på ryggen og kikker i været, men navnet må ha vært et annet før. Drammenseren Andreas Faye var den første folkeminnesamleren i Norge. Allerede før Asbjørnsen og Moe hadde Faye gitt ut en bok med sagn der ett av dem forteller at «Skrimmand-Vand» ble gitt bort av en kar som takk for å ha fått lære kunsten å brygge øl. Et helt vann i gave! Det var format over takknemligheten før.

 

Vidunderlig vakker vinterverden
Toppen mannen har gitt navn til, tårner seg 871 meter til værs. Professor Yngvar Nielsen kom over her en gang i 1870-årene og var fornøyd med det han så og skrev i sin reisehåndbok etterpå: – Skrimfjeldene byder vid Udsig. Du er helt enig. Hvilken vidunderlig vakker vinterverden er det ikke som vider seg ut langt der nede hvor du var i stad? Platået sørover byr på fred og frihet. Her har intet menneske ennå rukket å trekke streker i snøen – etter snøfallet i går. Koller og knauser kuler seg bortetter og kranses av furuer og flater som bringer budskap om blinkende vann og blaute myrer når snøen bråner. – Skiløper, nærmere himmerike enn på Skrim kommer du ikke på jorden.

 

Navnet ‘Skrim’

Men så var det dette underlige navnet Skrim, da – et navn som ikke er så lett å forstå. Lokalhistorikeren Olav Såtvedt markedsfører én tolkning i boka si om Skrim, at utgangspunktet er ‘skred’ dvs. ras. Kristoffer Skolem peker på en annen tolkning i sitt upubliserte manuskript Vestpå Skauen, som han skrev omkring 1970. Han mener at Skrim kommer av det gammelnorske ordet skrimsl ‘troll, uhyre’; det samme ordet som skremsel.

Den autoritative tolkningen tror vi vel at professor Per Hovda har gitt. Hovda mener at Skrim er et gammelt leifjell, det vil si et fjell som har vært brukt som landemerke for ferdafolk, en naturlig veiviser som viste hvor leia gikk. De mange landemerke-navnene i Norge eksisterte ikke bare innenfor et avgrenset område; de hørte vel så mye til det store ferdamannsmiljøet der en felles og sterk tradisjon hadde gitt kjennskap til og kunnskap om utallige elver, innsjøer, fjell, øyer, fjorder og nes. Fordi miljøet som kjente disse navnene og hadde nytte av dem var så stort, kunne navnetradisjonen bli svært fast og ubrutt. De eldste av navnene kan skrive seg fra så langt tilbake som bortenfor Kristi fødsel, mener Hovda.

 

Angrepet av itakisme
I sin tolkning av navnet Skrim trekker han også fram fjellnavnene Skrymten (Lesja) og Skrimkolla (Sunndal). På alle disse tre toppene legger snøen seg tidlig og ligger til forsommeren. Navnene må ses i sammenheng med det gammelnorske substantivet skrim ‘svakt lys’ og verbet skrima ‘skimte fram, vise seg svakt’. Skrymten er trolig bundet sammen med det gammelnorske skrum ‘skryt’ og verbet skruma ‘skryte, se større ut enn det er’. På nynorsk finnes ordet skrymt ‘spøkelse, gjenferd’ og verbet skrymta ‘mørkne, bli uklart’. Dette er ord som språkhistorisk er i slekt med skrimsl ‘skrømt, spøkelse’ og verbet skrimta ‘glimte’.

Dermed er det åpenbart at Kristoffer Skolem var på sporet av noe. Det vokalskifte vi ser fra y til i i disse navneeksemplene – på fagspråket kalt itakisme – kan skrive seg helt fra gammelnorsk tid. I gamle diplomer (dokumenter) fra Sandsvær finnes det atskillige eksempler på itakismens herjinger.

 

12 rette

Så viser det seg utover ettermiddagen at tre brødskiver med egg og en termos med varm sjokolade ikke i evighet kan holde deg i gang. Du kjenner at det leiter på, og vil hjem. Med stor makelighet tar du deg tilbake i motsatt retning av den du kom. Universalklisteret var banker i dag, og du tillater deg å være romslig nok til å dele ut vennligheter til dine likesinnede på høyre og venstre side i sporet.

Bilen står fortsatt der du satte den fra deg. Mens sola henger doven over Stølefjell, spenner du skiene fast på biltaket. I løpet av en lang dag har du erfart at det er bortkastet å fyke Sør-Norge rundt på rastløs jakt etter påskelykken. Skrim er 12 rette. Det påskefolk ikke finner på Skrim, hva skal de med det? Så ha en riktig god påske, – og husk penger til bommen!

 

Kilder:

Hovda, Per 1973: Gamle leifjell. Kart og plan 4 bd. 33. s. 275.
Såtvedt, Olav 2002: Skrim. Kongsberg. s 8.