Eikeren, Øvre Eiker

Det er torsdag 27. mai 1937. I nærheten av Bogen på Eikerens vestside har Oskar Grimnes drevet med gjerdereparasjon fra tidlig om morgenen. Været over innsjøen er dårlig denne maidagen. Det regner, og tordenen ruller på denne delen av Østlandet; tåka ligger over vannet. Det er stille. Hverken været eller stillheten plager Grimnes som har en jobb å gjøre. Men så, i 11-tiden hører han flydur over seg. Duren går over til knitring. Grimnes kikker opp idet det smeller i lufta over ham. Det han ser, er et lite fly som faller i spinn mot vannet.

Eikeren med Bogen en helt annerledes maidag. Foto: Håkon Viker Knappen

Tåka ligger ikke helt ned til vannflaten, så Grimnes kan følge flyet og flygeren som har hoppet ut i lav høyde. Fallskjermen åpner seg ikke. Like før flyet tar vannet, eksploderer det. Det slår gnister, og vannspruten står i været. I nærheten har Grimnes en pram som han raskt får på vannet. Ikke mange minutter etter kommer han fram til stedet hvor flyet var gått ned. Innenfor et område med omkrets 200 meter er det strødd vrakrester, og oljeflekker flyter på vannet. Ellers er det ingenting.

I nærheten av Gunhildrud står Kristian Bråthen og Martin Holtungen og ser det samme. Med en motorbåt tar de seg fram til stedet, litt etter Grimnes. I omtrent en halv time krysser de i farvannet. Ingen ser noe til flygeren. De plukker opp en stor bit av et høyderor og noe annet merket T.935. Ellers på vrakrestene leser de flere data som «reparert novembr. 1931 – G.H.» og «…juli 1934. G.H.» Da det begynner å regne, og tåka legger seg tettere over vannet, gir de opp søket. Med et dyp på drøyt 150 meter forstår de at sokningen blir svært vanskelig.

Hva var dette for noe?

De Havilland Tiger Moth.

Det var samme dag kl. 8.35 at fire fly av typen Standard Moth og sju av typen Tiger Moth fra Hærens Flyveskole på Kjeller tok av for å fly til Stavanger hvor maskiner og mannskap sammen med bl.a. kong Haakon skulle kaste glans over åpningen av Sola flyplass to dager seinere, den første sivile flyplass i Norge og den andre i Europa med fast dekke. Ruta de skulle følge, var korteste vei over land til Kristiansand, der de skulle etterfylle drivstoff. På veien dit kom flyene snart inn i det tetteste uvær. Tåka gjorde det uhyre vanskelig å orientere seg med instrumentene som fantes da. Flygerne mistet snart kontakten med hverandre. Det lå en katastrofe i luften – så å si.

Katastrofen
Da kaptein Ole Reistad, sjefen for Hærens Flyveskole på Kjeller, i løpet av dagen hadde fått inn meldinger om samtlige fly, så katastrofen slik ut:

1.Leif Feiring, toktes leder, landet kl. 11.50 i Kristiansand.
2.Per Smith, landet samme sted kort etter.
3.Wilhelm Mohr, landet på Grindbakken, Bamble.
4.Finn Thorsager/Arne Hørløck, landet på Grindbakken, Bamble.
5.Ole M. Blæstrud, landet i Drangedal.
6.Odd Sørås/Ernst-Hermann Diesen, krasjet stygt i Pæredalen, Ytre Sandsvær, begge overlevde.
7.Bernt Fredrik Thrane/Guttorm Straume, landet i Rollag, Numedal.
8.Halfdan Hansen/fenrik Mohn, hoppet ut og landet uskadd i Hof, Vestfold.
9.Agnar Kveberg/Ola Tolgensbak, landet i Hof, Vestfold.
10.Ottar Rygh-Suul, landet i Hof, Vestfold.

Hvem var den 11.?

Bjørn Egge

Han ble ved fødselen 31. august 1916 gitt navnet Peer. Faren var Harald Egge, var født i Kristiansand og utdannet sivilingeniør innen bygg/anlegg. Moren var Ragnhild Astri Heggemsnes, født på Strømsø i Drammen 7. mai 1893, og døpt i Strømsø kirke 4. juni. Hun var datter til handelsreisende Niels Heggemsnes og Mally Johnsen. Familien bodde i Fremgaden (Tollbugata). Harald og Ragnhild giftet seg i Fagerborg kirke, Oslo, 1. desember 1915. Peer ble den eldste i en søskenflokk på tre; broren Bjørn var født i 1918 og søsteren Astri i 1920.

Eldstegutten møtte en brutal skjebne 20 år gammel og kom ikke lenger i livet, men Bjørn fikk anledning til å sette varige spor etter seg gjennom et langt og innholdsrikt liv. Her skal bare nevnes de utmerkelsene han fikk: Kommandør i den britiske imperieorden, kommandør av St. Olavs Orden, Deltakermedaljen, Krigsmedaljen og offiser av Æreslegionen. For å gjøre seg fortjent til dette, må en ha utrettet noe. Bjørn Egges meritter og fortjenester er grundig gjennomgått i Store norske leksikon og i Wikipedia på nettet.

Aldri funnet
Peer Egge ble aldri funnet; foreldrene fikk ikke gravlagt sin første sønn; de fikk ingen grav å gå til, men om han hadde fått satt sin maskin på bakken i Hof – han også, hva kunne ikke brødrene Egge ha utrettet sammen under og etter krigen?