Trillemarka, Sigdal

Gjennom uminnelig tider lå den der bare, marka; hadde ikke engang et navn. Tider kom og tider gikk, slekt fulgte slekt som benyttet marka på sin måte, tok den i sin tjeneste, hentet ut et lite overskudd for å styrke en trang husholdning. Slektsleddene høstet skånsomt, og marka forandret ikke karakter gjennom århundrene. Trær ble felt, bær ble plukket, fisk fanget og vilt beskattet, alt i mengder som ble avpasset etter tidens nøysomhet.

Artsmangfoldet holdt seg ved den beskjedne næringsvirksomheten som foregikk, plukkhogst og beiting ødela ingenting. Ørreten gytte i bekkene, og viltet vandret sine reksler i skauen mellom Sigdal og Numedal. Det moderne bymennesket visste ikke at den var der, marka, bortgjemt som den lå langt til skogs og høyt til værs. For dem lå marka østenfor sol og vestenfor måne. Hva som kom først, navnet eller oppmerksomheten, skal ikke sies, men marka kom i avisa, og snart var den på alles lepper.

 

Brakka

 

 

 

 

 

En augustdag i 1972 kom jeg for aller første gang til det som seinere ble kjent som Trillemarka. Med var også min svigerfar Tore og Harald, en kjentmann. Vi hadde tatt oss innover for å ligge et par netter i brakka ved Vindolvannet. Vi subbet innom noen vann på veien og kastet litt med skje og flue. Fiskebettet var ikke all verden. Sannelig, det var ikke brakka heller. Med sin mangel på vertikalt og horisontalt monterte materialer sto den der som ei brakke kun for finvær. Taket var bare hakket tettere enn hel åpning. Åpen himmel er godt nok i tørre netter.

 

 

 

Jeg kom tilbake til marka noen ganger seinere. Her, betryggende langt unna Taliban og ondskapens akse, og milevidt til nærmeste intelligente liv, her hvor de nålevende dyr aldri har hørt larm fra motorsag, aldri luktet eksos fra bensinmotor, eller hvor skogsmaskinene aldri skal få komme, aldri få rive bakken i filler med sine belter, her var det godt å sitte på en stubbe og reflektere om tømmerhoggere som våknet om morran i koia med skjegget frosset fast i bordveggen, og som skar skiver av tæla brød til en tarvelig frokost, og om dem som fløtte tømmeret ut av skauen og risikerte livet i fosser og stryk i Skodølvassdraget.

 

God morgen, Blefjell!
Ei varm julinatt lå jeg i telt på Trillefjell med en kaklende rypestegg utenfor. Den holdt meg våken store deler av natta. Den lot seg ikke irettesette på kristen maner; det lot seg ikke å få stoppet dens savl og skravl uten at jeg krøp ut av pose og telt og kjeppjaget den, så den kvarv i kjerr og krak. Men så ble det da rolig etterpå.

Teltet hadde jeg reist fordi det var vindstille og insektplagen ikke til å holde ut. Men hva var ikke i vente på den andre siden av den lyse natt? God morgen, Gaustatoppen! God morgen, Blefjell! God morgen til Jonsknuten, Andersnatten, Nedalsfjell, Ranten, Drotninggutunatten og varden på Sølandsfjellet (1045 moh), og alle andre fjell jeg så. Der, i 1010 meters høyde, spiste jeg frokost i bare shorts. Fra frokosthella fanget jeg inn store deler av Østlandet, omsløret av varmedis; det var sommerens varmeste natt og morgen. Du verden for en dagning det var! – Paradis? Absolutt! Fjernere var det altså ikke.

 

Innvandrerne
Der på frokosthella grep tanken fatt i den visshet at vår tids rikdom startet med innvandringen. Det er ikke til å komme forbi at Norge har vært et land lykkelig hjemsøkt av store inn- og utvandringer. Begynnelsen var dvergbjørka som modig tok seg over havet for å klore seg fast i steinrøysene der iskappen hadde sluppet grepet. Omtrent samtidig kom røsslyngen. Så var det fjellbjørkas tur. Selv da vårt eldste skogdannende nåletre, furua, kom i en tørrere og varmere periode, var det ingen fremmedfrykt å spore blant de etablerte lauvtrærne som var kommet først, enda de ble nådeløst skjøvet til side. Da grana kom for om lag 3000 år siden, måtte furua selv etter hvert vike over store deler av Østlandet.

De neste innvandrere var menneskene. En gang i en fjern fortid kom det mennesker til den lange fjorden Drǫfn. Som tiden gikk, våget deres etterkommere seg lenger innover på flatlandet og oppover i dalene. Da disse menneskene fikk jernøksa i hende, ble skogens tømmer snart hovedmiddelet i velstandsutviklingen. Menneskene fikk mulighet til å underkaste seg naturen. De grep den. Ut av skogen tvang de tømmer, hoggerne og fløterne, og botanikken kunne omsettes i penger og annen tjenlig økonomi.

 

 

 

 

Ikke mer

Skodølvassdraget spiller ikke lenger noen rolle i landets økonomi fordi furuer felles ikke mer; vann slippes ikke lenger i lukene, tømmer danser ikke i strykene; ingen fløterhaker hogger i stokkene; det er intet liv langs land, fløterne er ikke her, ingen rop høres, støyen er forstummet. Og når tømmer heller ikke tas ut med truck eller traktor, bidrar ikke Trillemarka til bruttonasjonalproduktet mer. Men det var ikke sånn før.

Da var vassdraget demt i tre utfallsos: fra Vindolvannet, fra Skodøltjenn og fra Hasslitjenn. Av hjelpemidler står i bare steinkolossene tilbake, kunsthåndverk av klasse. Som Egyptens pyramider ruver disse demninger og skådammer (tømmerskjermer) i ødemarka, møysommelig oppmurt av omhyggelig tilhogde steinblokker. Denne steinhoggerkunsten i grenseland av hva som er mulig å forestille seg i dag, med vår generasjons kunnskap om datidens verktøy og transportmidler, er kulturminner av uerstattelig verdi, og de er dokumentasjon om fortidens skaperkraft og –vilje. Med Skodølvassdragets minnepark har forfedrene reist seg selv et varig og fortjent monument.

Men også motorsagene fra siste uthogst i overgangen 1940-50 er kulturminner, der de står på museum og samler støv. Godt. La dem stå der, for hoggeren og dikteren Hans Børli sier at motorsagduren ”dreper freden og skogsuset” og jager stillheten ”i eksil et sted bakom stjernene”.

Stillheten er ikke lenger i eksil; den har vendt tilbake, stilheten – det er her.