”Lammet er på slaktebenken”

                          Berganvarden, Sigdal

«Livet er ikke de dager som har gått, men dem man husker.» Verden er blitt rikelig forsynt med kloke fyndord som jevnt slippes fra kvikke penner og munner.

Noen av dem er så bråkjekke at de blir fort glemt, men dette mottoet for en bestemt uke var trykt i en bordkalender jeg en gang hadde på arbeidsplassen min. Jeg manet det fram igjen da jeg en klarhimlet dag midt i september vandret skauleis østover og oppover fra Eidalsroa i Sigdal. Seinsommernaturen var varmgul som en aprikos. Det spesielle lyset som innvarsler en annen årstid, fyller en med vemod og setter en sluttstrek for sommeren, for de mange varme dager, alle lyse kvelder og trolske, duggvåte netter. Langs Soneren hadde løvtrærne allerede begynt å vise de første avvik fra grønt. Denne dagen så ut til å bli én å huske, en bit av livet mitt.

Jeg skulle til Berganvarden, en 542 meter høy og doven skogsås på Sonerens østside. Der hadde jeg aldri vært, men forsto at det bare var å gå oppover. Når jeg ikke kom høyere, ville jeg være framme.

 

Våpen og sprengstoff

Det var mot slutten av krigen i Europa og Norge, seint i 1944. I Sigdal var det romjul, en knitrende fin romjul, med sprakende kulde og klarvær, fjerde dag jul. Torsdag 28. desember drev folk stillferdig med sine små og store romjulssysler. Da mørket senket seg over dalen utpå ettermiddagen, gjorde flere seg ferdig til enkle romjulsvisitter hos slekt og venner. Til tross for de vanskelige tidene forsøkte folk å leve så normalt som mulig. Lite visste sigdølene at på den andre siden av Nordsjøen – i England – ble de siste forberedelser gjort før 30 tungt lastede bombefly om kvelden skulle ta av fra ulike flyplasser og sette kurs for Norge. Ett av disse skulle til området nordøst for Prestfoss i Sigdal. For ingen av flyene var lasten bomber, men forskjellig utstyr til den militære organisasjonen (Milorg) som var under hemmelig oppbygging over hele landet. Våpen og sprengstoff var det i store mengder i flyene, dessuten mat og andre forsyninger. Alt ble omhyggelig kontrollert og sjekket. Flymannskapene på RAF-stasjonene Great Dunmow og Wethersfield i Essex og Tempsford i Bedfordshire ble briefet for siste gang. Etter hvile og mat dro de ut til sine svære Short Sterling-maskiner. Da var det én time til take off for et nytt oppdrag for S.O.E. (Special Operations Executive).

 

Ekstra på vakt mot fiendtlige fly

Noen på bakken måtte ta imot lasten. Mottaksgrupper, ”slipplag”, var for lengst satt opp for hver plass. Disse gruppene skulle bistå flyverne med å få lasten sluppet på rett sted, siden få sakene vekk og i skjul. Nøyaktig hvordan lagene skulle forholde seg, var gitt dem i en fersk ordre av 20.12.44 fra Distriktssjefen i Milorg i Drammen. Han hadde fått instruksen fra FO (Forsvarets Overkommando) i London via sin illegale telegraf. Det som gjaldt nå, var at lagene måtte være stand by på plassen mellom kl. 22.00 og 02.00, men skulle ikke forlates før kl. 05.00. Det skulle settes opp 3 lys på rad 100 meter mellom hvert. Det første lys rødt, det annet lys hvitt og det tredje lys rødt, i nærheten et fjerde lys som markerte hvor vinden kom fra. Når fly kom, skulle bakken blinke sin kode. Slipplag-lederen var bedt om å være ekstra på vakt mot fiendtlige fly. Fiendtlige fly hadde tidligere skapt og skulle komme til å skape problemer på andre slippsteder.

 

”Lammet er på slaktebenken”

Kl. 15.00 denne fjerde juledagen i 1944 var det lest i BBC radio en rekke såkalte «særmeldinger». En av disse vakte interesse i en snever krets med mulighet til å lytte på forbudt radio. Hvis den samme særmeldingen ble lest før kveldsnyhetene kl. 18.30, betydde det flyslipp over Sigdalsmarka i løpet av romjulsnatta. Særmeldingen ”Lammet er på slaktebenken” ble gjentatt. Da hadde de 30 flyene allerede vært en time i lufta med kurs for Sør-Norge. Ett skulle droppe lasten sin på Berganvarden, med operasjonsbetegnelse Bit 8. På bakken skulle det blinkes C for ”Cecil”.

Den beskjedne romjulsfeiringen tok en brå slutt for de unge menn som skulle på plass og ta imot lasten. Været var glimrende, det var håndplukket for anledningen: Det var mørkt, og det var stjerneklar himmel, det første av hensyn til sikkerheten for flyene, det andre var helt nødvendig om flyverne skulle kunne navigere seg helt fram til de små lyktene i snøen med den tids teknologi. Dette var krevende flyvning for pilot og navigatør. Med lav høyde over Nordsjøen for å unngå tysk radar, måneskinn og silhuett ofte mot snødekt mark, var slippflyene svært utsatte for både luftskyts og nattjagere. Kryssingen av Nordsjøen var farefull også med hensyn til værskifte og nedising.

Slipplaglederen denne krystallklare vinternatta 28./29. desember manglet rutine. Han må ha kjent spenningen i kroppen. Det hadde vært mislykkede forsøk på slipp tidligere. Hvordan ville det gå denne gang?

 

Gunnar Lindaas’ grundige beretning

Vel oppe på Berganvarden tok jeg tilhold i den fine seinsommerdagen. Du verden for et terreng det viste seg å være! Her kunne man bosatt seg. Jeg satte meg på rastestokken under furua like ved steinvarden på 537 meters høyde. Fra sekken plukket jeg opp nista. Dagen var varm, og motbakken hadde vært lang, så det var godt å få drikke. Sittende og tygge og slurpe tenkte jeg på hva min gode venn Gunnar Lindaas hadde gravd fram om 2. verdenskrigs flyhistorie. Mot slutten av 1970-tallet hadde han undersøkt norsk, britisk og tysk arkivmateriale med tanke på å kartlegge nøyaktig hva som hadde hendt i lufta over Østlandet mellom 28. og 29. desember 1944. Da var, som før nevnt, 30 fly fra England gått på vingene for å slippe last til Milorg på i alt 18 slippsteder. Av disse returnerte 24 med fullført oppdrag, fem returnerte med lasten, og ett ble skutt ned av en tysk nattjager; det var over Sande i Vestfold. I tillegg var 161 andre fly i aktivitet med bombing, patruljering og minelegging av mål i Norge. Av disse gikk ett tapt. Av 191 allierte fly gikk altså to tapt. Det sier vel det meste om tyskernes manglende luftforsvar fire måneder før kapitulasjonen. Gunnar Lindaas’ grundige beretning om alt dette var trykt i Aftenpostens uketillegg ”A-magasinet” 15. desember i 1979. Der kan det leses at piloten på DZ (Drop Zone) Berganvarden noterte ”Successful” i sin logg ved retur til Tempsford; toktet var gått etter planen, og lasten var sluppet. Men Lindaas var på det tidspunktet ukjent med det mindre suksessrike som hadde funnet sted. Om det kunne jeg seinere fortelle ham – og jeg fortalte ham det.

Kortlaget i Eidalsroa

Ved Berganvarden var slipplaget forlagt i Guletjernhytta. Kl. 22.50, etter mange timers spenningsfylt flyvning, dundret omsider flyet fra Tempsford i England inn over den flate bergkollen i dalføret Sigdal i Buskerud, Norge. Hvorfor slippet ikke ble droppet etter planen, er ikke seinere klarlagt med sikkerhet. Slipplagleder «Oskar» hadde fått klar beskjed om å være forsiktig med tanke på fiendtlige fly. Han var usikker og mente flyet over hodene på dem var tysk. Lyktene ble ikke tent. I løpet av sine runder over bergkollen kom flyet over grenda Eidalsroa vest for Berganvarden og søkte.

Utelamper på flere av gårdene sto og lyste denne romjulskvelden. For en pilot i klart måneskinn og lav høyde over bakken skulle det være mulig å se at disse ikke var lys på en slipplass. Men han forsto at det bodde folk her, bra folk som ville ta hånd om lasten. I hvert fall var sjansen for det større enn det motsatte. Et tomt fly tilbake til England ville av flere grunner være å foretrekke. Dermed ga han klarsignal til dropp.

Inne i et av husene i Eidalsroa satt et kortlag. Ingen i kortlaget tilhørte hjemmestyrkene, men de var gode nordmenn. Unggutten Nils Eidal hørte flydur i natta og gikk ut for å kikke. Da ble han vitne til at 11 containere dalte ned i et bekkeleie like ved plassen Lesteberg. Karene i kortlaget kom seg på beina. To av containerne var gått i stykker, og innholdet var blitt spredd utover. Så seint som i begynnelsen av 50-årene ble det under bading i bekken funnet utstyr fra slippet.

Lars Lesteberg fikk organisert en aksjon for å redde utstyret. På sprakende sledemeier ble de tunge containerne trukket med hest fram til noen stikkrenner under en vei. Her ble de gjemt. Den lokale Milorg-sjefen Gunnar Raaen på Modum fikk meldingen kl. 4.30-5.00 om morgenen. Han engasjerte omgående William Midtskogen med lastebil. Sakene ble neste dags kveld hentet og kjørt til Lars Green som siden dro lasset med hest og slede opp til celle-leiren på Greenskauen.

Ifølge tilgjengelige og offisielle dokumenter skal containerne ha inneholdt 335 lbs. dynamitt., 15 Sten-guns, 4500 skudd til Sten-guns, 54 rifler, 8100 skudd til riflene, 150 grens og 15 pistoler. I tillegg ble det nok også sluppet et mindre antall pakker, hvorav noe av innholdet var av mer sivil karakter. Det var vanlig.

…

For en natur på Berganvarden! Og for en historie!

 

Les mer:

Knappen, Audun: ”Dramatisk i Strandemarka i Sigdal i romjula 1944”. Fremtiden 29.10.1983, bygd på intervju vinteren 1979/80 med motstandfolk i Modum/Sigdal samt dokumenter i Ahlert Horns arkiv, Norges Hjemmefrontmuseum.

Lindaas, Gunnar A.: ”Rognebær henger lavt”.  Aftenpostens ”A-magasinet” nr. 50, 15.12.1979.

Mørch, Andreas: Heimestyrkene. Sigdal og Eggedal, Bygdehistorie, bd.4, s.453