En tilfredsstillende navigasjonsøvelse

                          Prestvannet, Øvre Eiker

En dag i slutten av mars. Mens sola fortsatt står høyt på himmelen klokka fire om ettermiddagen fordi sommertiden er innført igjen. Når de fleste mennesker er opptatt med trivialiteter og derfor ikke er i nærheten av der du er; det er da du skal være på ski på skauen.

Det eneste du hører er dempet meisekvitter, den lette lyden av ski som subber snøen, og kanskje det heftige åndedrettet ditt etter å ha gitt jernet i en motbakke. Intet annet hører du. Da er det stille på skauen. Det er da du skjønner hvor mye stillere det er på skauen om vinteren enn om sommeren. Men du kjenner at lufta er blitt annerledes nå på ettervinteren. Det blir noe mer kjælent og mykt ved lufta i slutten av mars, den lukter omsider noe, for det lukter ikke noe av skauluft i januar.

Det var akkurat en sånn dag i forrige århundre. Jeg hadde tatt meg fram til Ulland i Lurdalen; derfra aktet jeg meg over myrene opp til Prestvannet. Vel framme fant jeg meg en plass i en solvendt bakkeskråning mot den snødekte isen på vannet, spente skiene av og strekte meg ut på en bar, tørr flekk. Sant å si hadde jeg vel ingen annen hensikt med denne turen enn å streife litt i terrenget, stoppe de lydskapende kroppsbevegelsene og lytte til stillheten over de store snøflatene. Aldri er det så stille på skauen som i mars. Da er det bare øyet som får inntrykk å bearbeide – og tanken.

 

”Sne som laken”
På veien hadde jeg krysset ei myr. Sammen med Gunnar Holth, motstandsmann i verdenskrigens dager, hadde jeg noen år tidligere vært i området for å gjenfinne en slipplass, en slipplass der en ganske dramatisk hendelse fant sted i storkrigens siste fase. Den historien skal ikke gjenfortelles her, men slipplassen var valgt ut av hjemmestyrkenes folk på Eiker og dens kartreferanser meddelt Forsvarets Overkommando i England fra Milorgs sender i Drammen. Tilbake fikk man vite at særmeldingen for slipp skulle være «Sne som laken» og at slipplaget skulle blinke bokstaven L når alliertes fly var over plassen. For flymannskapet var operasjonsbetegnelsen for denne spesielle plassen Bit 31.

Hele ni ganger gikk fly på lufta fra baser i England for å fly utstyr til Norge og slippe det over «gutta på skauen» ved Ulland i Flesberg. Første gang det skulle slippes på Bit 31, var natt til 21. februar 1945. Flyet ble tvunget til vendereis på grunn av dårlig vær. Datidens teknologi krevde skyfritt fullmåneskinn dersom pilot og navigatør skulle kunne se det de hadde behov for å se. Selv om flyene gikk opp, lokket av positive værmeldinger, kunne «bad weather» likevel tvinge dem tilbake med uforrettet ærend.

Med uforrettet ærend returnerte flyene også dersom slipplaget på bakken ikke lot seg finne. Da het det i pilotens logg: «no reception seen». Last skulle ikke slippes i svarte skauen. Flymannskapet måtte være sikre på at det sto et slipplag på bakken, og slipplaget skulle på sin side identifisere seg med det avtalte blinkesignalet. Laget skulle stille opp lys på bakken på en bestemt måte for å angi vindretning. Lasten skulle alltid slippes mot vinden for å minske avdriften.

 

En tilfredsstillende navigasjonsøvelse
En slik transport til Eiker-skauen gikk fra flyplassen Shepherds Grove 25. februar 1945. Klokka 18.30 lettet en Short Stirling-maskin med pilot flight sergeant Frank Cross, navigatør Peter Stevens, mekaniker Alf Geale, telegrafist Les Mills, bombesikter Ron Allen og haleskytter Charles Southcott. Mannskapet tilhørte 299. Sqadron ’A’ Flight som opererte fra denne flyplassen sammen med 196. Squadron.

De tok ut over Skagerak ved Cromer. Fløy først østover mot Danmark, deretter nordover mot Norge, 300 fot over Nordsjøen for å unngå tysk radar og kom inn over land ved Kristiansand, derfra mot Telemark. Peter Stevens fortalte mange år seinere at de koblet seg inn på signalene fra en Eureka-sender, og fulgte disse i om lag 30 miles inntil de brøt av og gikk mot DZ, «drop zone», 20 miles derfra. En Eureka var plassert i terrenget og sendte navigasjonssignaler til allierte fly. Holtefjell hadde i krigens aller siste fase en Eureka, men den var ikke operativ i februar, så Stevens hadde kontakt med en annen Eureka ett eller annet sted i Norge.

«Det var en klar natt med måneskinn og snøen dekket landskapet. Slippstedet vårt var i nærheten av to vann, og vår bombesikter og pilot identifiserte slippstedet lett. Vi tilbrakte minst 15 minutter i området 1000 fot over bakkenivå, men Bit 31’s slipplag var ikke ankommet. Skuffelsen og misnøyen var enorm i hele mannskapet, men vi måtte gi opp og sette kursen hjemover.» Turen tilbake gikk uten problemer av noe slag; intet flak, ingen nattjagere, ingen uhell. Åtte timer og femti minutter seinere var mannskapet tilbake i Shepherds Grove fra sin tur-retur Nedre Buskerud, en tur Stevens ikke kunne kalle noe annet enn en tilfredsstillende navigasjonsøvelse, eller som han også tørt bemerket: «All ventures have a result of some kind, ours being survival to fight another day.» Samme natt gikk nemlig en tilsvarende flytransport fra Shepherds Grove tapt over Norge.

 

På rett sted?
Spørsmålene er flere: Var Frank Cross og mannskap faktisk på rett sted? De to vannene, kunne de virkelig ha vært Bråtajenn og Prestvannet, eller var det helt andre vann som bare liknet? Hadde slipplaget fått særmeldingen? Spørsmålet har ikke latt seg tilfredsstillende besvare i ettertid.

Nåvel. Det gikk ikke alltid så skeis, men den allierte slippvirksomheten over Norge var et skjørt opplegg som krevde full klaff i alle deler. En liten menneskelig svikt, hos navigatør som ikke fant riktig myr, eller hos slipplagleder som misforsto eller ikke hadde fått alle beskjeder, så var det hele forgjeves. Likevel forekom det nok at toktets sjef ga ordre om å slippe hvis noe lyste i området, for så å håpe at lykken var så mye bedre enn forstanden at lasten til slutt likevel havnet i rette hender.

På myrflåene vest for Prestvannet ble det likevel tatt ned i alt 48 digre containere og 16 tunge pakker ved tre forskjellige slipp, natten 23./24. mars, 2./3. og 17./18. april 1945. Våpen og utstyr som heldigvis ikke ble brukt i verdenskrigen.

Naturens og historiens sus gir ærefrykt
Kanskje det ikke er noen stor sak i dag, utstyrsslipp fra fly i den norske ødemarka våren 1945. Krigens dramaer var langt større andre steder, og dens utfall avgjordes på andre fronter. For skiløperen er kunnskap om det hendte likevel viktig. Kjennskapet til hemmelighetene gir ham en styrket nærhet til skauen omkring. Han og skauen eier sammen minnet om en hendelse, som ikke-innvidde står utenfor. Den gir en eksklusivitet som beriker naturopplevelsen.

Sola står etter hvert lavere på himmelen, skyggene blir lengre, og det er ikke lenger så varmt i bakkeskråningen. Jeg gjør ytterligere noen slag i terrenget, gjør noen drag over Prestvannets hvite flate og fryder meg over at gliden er blitt enda bedre etter som kuldegradene har begynt å krype fram fra ingensteds. Det er ikke så langt å gli på ski ut bakkene til bilen, en av teknologiens mange triumfer. Men de selvbevisste og larmende teknologiske triumfer føles så uviktige og så betydningsløse en slik stille marskveld.

Men naturens og historiens stille sus derimot? Den gir ærefrykt.

 

Kilder:
Stevens, Peter: What Happened To Bit 31? i: Stirling Remembered. The Journal of the Stirling Aircraft Association. Vol 6 No.2. Autumn/Winter 1999, s.22-23