Haddelandsdammen, Drammen

Langt inne Strømsømarka i Drammen, på sørsiden av elva, like ved bebyggelsen Skjerpholt på Konnerud, finner skautraverne noe som i perioder av året minner om en dam, men som vanligvis bare gir en følelse av at her har det vært en dam.

Et myrliknende område er i nordvest forsynt med en steinsatt mur, rettere sagt en demning, en demning som er lite opptatt av å demme vann. Men at myra ikke har stabilt vannspeil, skyldes ikke først og fremst demningens tilstand. For vassdraget som skulle fylle bassenget med vann, finnes ikke. Det er bare snøens smelting om våren, eller en kraftig nedbørsperiode om sommeren, som makter å tilføre vann som gir noen desimeters dybde.

‘Hadelandsdammen’
I en periode var det på en trestamme like ved demningen hengt et oppslag som forkynte at her befant man seg ved ‘Hadelandsdammen’. Sikkert mange anså opplysningen for å være god fisk, for det er en muntlig betegnelse som er benyttet av mange. Navnet er imidlertid feil; både skriftlig og muntlig form mangler en ‘d’. Navnet har ikke utspring i søndre Oppland, men i midtre Telemark.

Halvor Haddeland
På gården Nord Haddeland i Vestfjorddalen i Tinn fødtes 1. juli 1865 en gutt. Han fikk navnet Halvor, og siden faren het Sondre, ble guttens fulle navn Halvor Sondresen Haddeland. Når dette faktum er fastslått, kan en lang historie gjøres kort: Halvor Haddeland ble en holden mann etter å ha solgt eiendommer til Norsk Hydro da bedriften bygde ut Rjukanfallene.
Med en god slump penger på bok kom Haddeland til Drammen og kjøpte gården Nordre Fjell i 1908. «Det var en god og trivelig eiendom, hvor det også var fint skiterreng i nærheten. Nesten hver dag om vinteren gikk jeg på ski der», erindret Haddeland mange år seinere. Han eide også en stund både Mellom-Fjell og Søndre Fjell. I Haukås-området kjøpte han i 1914 Strømskogen, og flere andre skogteiger. Han hadde funnet rike kalkforekomster og ville bygge taubane til Gulskogen stasjon for å få kalken ned dit. Salgskontrakten ble imidlertid ikke smart nok for denne smarte forretningsmannen, og planen ble oppgitt. Haddeland solgte Nordre Fjell gård i 1919 og kom deretter til å bo mange steder, også på Konnerud.

Haddeland
Navnet krever en forklaring. Navnet ville i Buskerud vært skrevet Halleland ‘landet som haller, heller, skråner’. I bl.a. Telemark og Setesdal blir dobbel konsonant ll til dd. Andre eksempler er fjødd (fjell), adde (alle), kjeddar (kjellar).

Haukåssetra
Så gikk tiden, og talløse tanker tok tilhold i toppen til denne temmelig tiltaksomme tinndøl, hvis meritter kunne fylle en hel bok. Det har de da også gjort, og det er fra denne boka vi har gode kunnskaper om Halvor Haddelands handel og vandel. For oss er det viktigst at han høsten 1936 gikk ut med planer om å få etablert et skisport- og turiststed med restaurant og hotell på utsiktspunktet Haukås, beliggende ca. 350 meter over Drammen sentrum. Om den nordvendte skråningen hvor snøen ligger til langt ut på våren, fikk han de varmeste anbefalinger av autoriteter og lot arkitekt Nils P. Nilsen utarbeide tegninger for byggene. Nede på Strøm hadde han kjøpt det såkalte Lensmannsjordet og et skogstykke slik at han kunne få anlagt en slalåmløype og en trekkbane for skiløpere. Så ville han selge hyttetomter i området.
Da han søkte Skoger herredsstyre om skjenkerett til den påtenkte restauranten, fikk han enstemmig nei. Trolig var konkurranseforholdet til Konnerudkollen Turisthotell det som ga politikerne kalde føtter. Ufine tunger hevdet dessuten at stanken fra de mange revefarmer på Konnerud ville hindre tilstrømningen av det helt nødvendige kvantum turister. Stanken fra revefarmene var et samtaleemne, men det var vel helst kritikerne som hadde trukket dette fram, for Haddelands planer hadde sine tilhengere nede i byen.

Haddelandsdammen
Haddeland hadde i 1936 rukket å bygge en bilvei sønnenom åsen, i en sving helt opp til toppunktet og et stykke mot Konnerud igjen, en vei som kunne komme tomtesalget til gode, mente han. Hvilket den ikke gjorde, men den gjør godt for dagens barnevogntrillere.
Da restaurant- og hotellprosjektet gikk i vasken, så den virkelystne tinndølen seg om etter noe annet å finne på. En oppdemming av Skjerpholtmyra var påtenkt under planene med hotellet, for vannet kunne gi skøyteis til vinterturistene. Det var mens han bodde i villaen Lidskjalf på selveid grunn at han fikk bygd en betydelig demning, i det ubetydelige vassdraget. Skogen ble hogd og drevet ut, og den nyryddede grunnen var svært fruktbar for settefisk. I vannet som nå ble oppdemt – «Haddelandsdammen» – satte han ut 10 000 ørretyngel. «Det resulterte i hundrevis av fet, fin ørret, til dels så bred og fin over ryggen at jeg ikke har sett maken siden guttedagene.» Alt lå godt til rette. Men.
Like etter brøt verdenskrigen ut, og under matmangelen ble alt tjuvfisket. Siden har demningen stått og forfalt. Men om ørretdammen er borte, lever fortsatt navnet. Og slalåmbakken – vår Haukåsløypa – den lyser i vinterkveldene og sørger for at vi ikke glemmer at det ikke bare var skisporten som kom fra Telemark, men også ideen om vinteridrett i Haukåslia.

Kilder:
Sondresen, Halvor S.: En tinndøl ser tilbake. 1965.
Drammens Tidende 27.11. og 16.12.1936; 24.3., 3.4. og 16.4.1937.