Syversvollen, Drammen

Det er mer et unntak enn en regel at hytteeiere får veier oppkalt etter seg – selv i hyttekommunen Svelvik med mange veier og hytteeiere. Når det likevel unntaksvis skjer, må omstendighetene være ganske spesielle. Så spesielle omstendigheter mente en oppsitter i Nesbygda at det forelå da kommunen skulle navnsette veier ved Syversvollen.

Etter litt fram og tilbake fikk en vei navnet «Hammerøs vei». En fin gest overfor en tragisk skjebne som de aller fleste ikke kjenner. Like fullt ligger skjebnen igjen i historien som et vitnesbyrd om en tid mer dramatisk og brutal enn vår.

Høsthimmelen hvelver seg høy og blå over en stille drammensfjord. Et travelt lite fartøy for utgående gjør riper i det blanke vannet. Ved riksvei 319 lager pressluftbor et ragnarokk av støy og støv. Man legger bråket bak seg og klatrer Hammerøs vei oppover. Det var en hytteeier, Petter Hammerø, som før krigen fikk anlagt bilvei opp til sin hytte. I dag er den øverste del gjengrodd spasersti. Stien er dekket med lauv i viltre farger. Eikenøtter er drysset ut over. Stien ender ved en hyttevegg hvorfra man har et prektig kringsjå. Man skimter Drammen i nordvest. Man aner et forgangent ferieparadis.

 

Petter Hammerø

Petter Albert Hammerø var født i 1892. Han ble utdannet som ingeniør ved NTH, og fram til krigen ansatt i bilfirmaet Bertel O. Steen. Derfor kjørte han bil på et tidspunkt de færreste tenkte seg denne som allemannseie. Med bil gikk det greit å komme til Syversvollen fra Oslo. Sigrid Rennes var født 1893. De to giftet seg i 1915. Omkring 1936 kjøpte ekteparet hytteeiendommen «Eikelund» av gullsmed Enok Knutzen i Drammen som i sin tid hadde kjøpt den av Christian Jensen, den seinere innehaver av Delikat fabrikker. Det var han som bygde hytta.

Ekteparet var svært mye på hytta. Blant naboene hersket den enighet at Hammerøs var noen elskelige mennesker. De var positive og vel ansett av alle. De var redde for å være til bry, og hadde derfor ikke stor omgang med folk i hus og hytter omkring. På Tangen gård var det blitt nye eiere ved de tider krigen kom til landet. Professor i rettsvitenskap, Fredrik Stang, kjøpte gården for å drive matproduksjon. Gårdsbestyreren het Erik Hilde. Hilde og Hammerø var gode venner. Hammerø hjalp til i onnene på gården.

 

Gestapo på Syversvollen

Denne onnehjelpen var så langt fra Hammerøs eneste innsats under krigen. Da okkupasjonen var et faktum, ble han sekretær for luftvernsjefen i Oslo. Og tidlig kom han med i det illegale arbeidet. Han drev med hemmelig sender og transport av flyktninger til Sverige. Han skaffet viktige opplysninger for etterretningstjenesten, falske pass, legitimasjonspapirer osv. Allerede 5. mai 1941 ble han arrestert, og satt på Grini til 22. januar 1943. Da han slapp ut igjen, ble han overvåket av Gestapo. Et par ganger skal politiet ha vært på Syversvollen for å ta ham. Den ene gangen var han ikke til stede, og de malte derfor et hakekors på et hagebord utenfor hytteveggen før stedet ble forlatt. Hammerø fikk råd om å dra til Sverige. Han ble værende.

 

Astrid Trolsrud Hansen forteller

-I Hammerøs tid var også dette stedet hytte. Han lånte denne hytta. Trolig var det flyktninger under eksport han ga dekning, forteller Astrid Trolsrud Hansen om sitt hjem «Lykkehaugen» i Hammerøs vei 6. -Av fru Stang på Tangen fikk far bl.a. epler som han lot stå på hytta. Likedan lot han gjerne tobakken sin ligge igjen. Epler og tobakk var den forpleining far kunne yte Hammerøs flyktninger. Det var imidlertid lite vi fikk vite om virksomheten.

 

Gyda Elvestad forteller

På eiendommen ovenfor «Eikelund» bodde Gyda Elvestad. Hun var bare jentunge den gang: -Mor var vitne til arrestasjonen av Petter Hammerø 15. juli 1944. Han hadde alltid vært en dyktig og ivrig amatørfotograf. Denne dagen gikk han fra hytta for å ta et tak i høyonna på jordene på Tangen. Han hadde fotoapparatet med seg for å ta bilder samtidig. Like før hadde mor lagt merke til tre uniformerte personer som hadde gått forbi vinduene her. Den ene dro hun kjensel på. Han var kamerat av Hammerøs adoptivsønn. Ofte hadde han vært med på hytta og var kjent av flere. De tre hadde vært borti jordene og rustet seg ut med hesjestaur. Mor sto i vinduet og sa: -Hva skal de fyrene med disse staurene. De tre møtte Hammerø på hans vei oppover, like ved hytta. Han ble umiddelbart anholdt og ført bort. Siden fikk vi høre at gestapoene hadde parkert helt inne ved gården Skjæra, sikkert for å komme mest mulig ubemerket på Hammerø.

 

Ruth Orning forteller

Ruth Orning er Petter Hammerøs søster. For henne er det tungt å tenke tilbake: -Da min bror satt arrestert på Grini etter første arrestasjon, fylte han 50 år 13.  mars 1942. Min svigerinne Sigrid og jeg reiste der inn for å besøke ham på dagen. To ganger gjorde vi forsøk på å få kontakt med ham, men vi ble vist bort begge ganger. Da gikk vi opp i steinbruddet like ved og tok oppstilling der for å få oversikt over leiren. Vi hadde da naturligvis ingen forutanelse om hva som skulle skje her to år seinere.

-Noen dager etter at min bror var tatt for annen gang, ringte Sigrid til meg for å få meg ut over til Syversvollen. Hun var oppskaket og ulykkelig. Men da jeg kom, var hun reist til Oslo. Pedersens på Syversvollen utfartssted fortalte meg at hun kort før hadde vært innom og lagt igjen hyttenøklene. Da hadde hun fortalt at hun hadde fått et telegram om at hun skulle over til Sverige, der mannen nå var. Hun var bedt om å gjøre alle forberedelser til et lengre Sverige-opphold, bl.a. skulle hun forskuddsbetale for husleien i Bogstadveien 22. Hun hadde tatt bussen til Drammen og ville rekke siste tog til Oslo.

 

«Blumenpflücken»

Hva som deretter har hendt med Sigrid Hammerø, kan man møysommelig rekonstruere: Da hun gikk av toget på Vestbanen, sto Gestapo utenfor stasjonen og ventet med bil. Hun gikk intetanende i bakhold og ble kjørt direkte til Victoria Terrasse. Hjernen bak denne usle handling var SS-Sturmbannführer Hellmuth Reinhard, gestaposjefen i Norge. Med seg i komplottet hadde han SS-Hauptsturmführer Albert Weiner og SS-Unterscharführer Josef Seufert. Sistnevnte ble om natten kalt til Victoria Terrasse og ble raskt orientert om at Sigrid Hammerø skulle skytes ved Grini. Han og Weiner kjørte av sted med fangen. Weiner hadde på det tidspunkt allerede skutt major Hærland, konsul Roll og advokat Gunnar Spangen, Drammen. Fru Hammerø var den siste blomst som skulle plukkes i denne blinde terror, «Blumenpflücken».

 

-Er det her folk blir skutt?

Sigrid Hammerø var blitt utstyrt med bind for øynene under påskudd av hun ikke måtte få se befestningsanleggene. Weiner visste ikke da at hun for lengst hadde vært på stedet. Ved steinbruddet ble hun bedt om å stige ut av bilen og gå videre til fots. Hun har trolig hørt lyder, for det ble gjort klart for eksekusjon. Da skal hun ha sagt: -Er det her folk blir skutt? Så har hun forsøkt å løpe i panikk. Weiner skjøt henne bakfra. I 1945 ble hun funnet i en fellesgrav ved Grini. Da hadde hun annet og dårligere tøy på seg enn den skreddersydde drakten hun var reist fra Syversvollen i. Gestapo stjal både denne og smykkene hennes.

Om Petter Hammerø fikk vite noe om hustruens død 21. juli, er ukjent. Han satt fortsatt fengslet og ble trolig torturert, men røpet ikke noe. Oscar Hans var en annen tysk bøddel i Norge. I september samme år ble Petter Hammerø ført til Trandum, antakelig i svært dårlig forfatning etter pinslene. Oscar Hans skjøt ham her den 5. samme måned. Under krigsforbrytersaken mot Hans i Hamburg noen år seinere ble han av en britisk domstol dømt for bl.a. dette drapet.

 

Hammerøs vei

Men ekteparet Hammerøs tragiske skjebne skulle ikke bli glemt: -Da kommunen skulle sette navn på gatene her ute i 1980, ble veien hit opp først foreslått til «Syversvollveien». Jeg syntes det var et dårlig forslag, sier Astrid Trolsrud Hansen, og jeg skreiv til kommuneadministrasjonen om at Hammerøs fortjente å bli minnet. Den 22. juli 1981 ble det heldigvis vedtatt.

…

Høsthimmelen blir etter hvert mindre høy og blå. Middag blir langsomt til ettermiddag. Sola varmer ikke så godt lenger. Man rusler ned til Svelvikveien igjen hvor bilene kjører fort. Kanskje for fort. I alle fall så fort at de færreste legger merke til den unnselige veistumpen. Kanskje det er grunn til å kjøre litt saktere forbi Hammerøs vei neste gang?

Teksten er skrevet 1985 og trykt i Fremtiden 12.11.s.å.